Minneverdig konsert fra tre gode artister som endelig var samlet som trespann.
Hemnes Kirke fikk en slags premiere lørdag ettermiddag; Herrene Bibb, Møller og Öberg har aldri spilt sammen som trio, men Möller har dog samarbeidet med de andre to ved separate anledninger. For en stor del takket være trådtrekking av Hemnes Jazzforums bookingsjef Magnar Skreslett var de endelig samlet i trespann på nettopp Hemnesjazz. Bibb er amerikaner bosatt i Finland og på mange måter en arketypisk bluesmusiker med en stor låt- og plateproduksjon bak seg. Skåningen Möller har sin musikalske base i folkemusikken og en over 40 års musikerkarriere å se tilbake på, mens
yngstemann Öberg fra Umeå blant annet har jobbet med ingen ringere enn Frank Zappa. Hvordan denne kombinasjonen skulle høres ut i praksis var det flere som lurte på i forkant, og etter det man kunne lese ut av publikum (inkludert undertegnede) sin reaksjon låt det rett og slett fantastisk.
Etter en meditativ åpning med en av Möllers mange fløyter (plassert praktisk på scenekanten i en bøtte) nennsomt kompet av Öberg gikk Bibb på egen hånd rett over i blues-standarden «Ain’t nobody’s fault but mine», kjent blant annet fra The Blind Boys of Alabama sitt reportoar. Såkalt Sørstatsblues, dette, og Bibb viste med god klaring at man ikke nødvendigvis trenger så mange instrumenter for å gjøre musikalsk inntrykk, han rett og slett både kompet, spilte solo og bass samtidig på sin gitar. Og dette foregikk mens han også sang med mektig blues-barytonrøst så det runget i kirka.
I Bibbs egen «New Home» viste de tre i samspill at drivet deres er formidabelt, selv når «slagverket» deres kun består av Bibbs venstre fot. «Wedding» av Abdullah Ibrahim (hvor Möller skiftet blådeinstrument til kornett) ble en av flere kraftdemonstrasjoner fra Öberg, før den reneste «hallelujastemningen» brøt løs med spiritualen «All over his name».
Möller trakterer også trekkspill på høyt nivå, men hans håndlag med et så enkelt instrument som seljefløyte(!) går nesten over min forstand, det skal i teorien knappest være mulig å spille kompliserte jazz-soloer på et slikt apparat. Men i praksis gjorde han nettopp det helt uanstrengt til entusiastisk respons fra publikum. Möller viste også frem og demonstrerte med stort hell en fløyte «sponsad av Svenska Trafikvärket», selvlaget av en rød plastveistikke. Også den låt aldeles utmerket i hans eminente hender i Bibb-låta «Right on time».
I anmelders øyne var konsertens høydepunkt sangen»Rosewood», også denne en låt av Eric Bibb, omhandlende den rasistisk motiverte massakren av afro-amerikanere i Florida-byen med samme navn i 1923. Sterk tekst og gripende fremført med Bibbs malmrøst i fronten av et for bare tre involverte musikere massivt lydbilde. «The problem is still with us, so we must keep going. Sowing seeds of love.» sa Bibb i introduksjonen til denne, og man bør vel ha levd under en stein det siste året eller så for ikke å ha fått med seg at slik vold finnes i rikt monn selv i det moderne USA av i dag.
Etter noen sekunders stillhet når sangen var over nærmest eksploderte applausen med tendenser til trampeklapp, så det sterke inntrykket på de til stede var utvilsomt.
Tross det dype alvoret i sanger som «Rosewood» (nå manglet det ikke på humor fra scenekanten denne ettermiddagen
heller!) demonstrerer trioen hele tiden en spilleglede og entusiasme som er smittende. Med det i bunn greier de også å få veldig god kontakt med publikum, selv i et så stort lokale som Hemneskirka. Dette var så definitivt et høydepunkt på årets festival for herværende anmelder, og det var ikke med lett hjerte man måtte tusle derfra før konserten var over for å rekke å skrive om neste. En konsert mange nok vil huske lenge, det vil i alle fall jeg!
