The Funk Disease er en av de bedre sykdommene man kan pådra seg!
The Funk Disease er et regelrett stjernelag av både lokale, nasjonale og internasjonale toppmusikere og vokalister, og man kan bare bøye seg i støvet og være takknemlig for at Hemnes’ egen Arvid Martinsen har greid å samle et sådant toppklasse-band til en forholdsvis liten festival i Distrikts-Norge.
Vokalist Freedom Bremner har vært på HemnesJazz før, da som Screaming Headless Torsos sin frontfigur på 2009-festivalen; En konsert det ennå går gjetord om langt utenfor Hemnes sine grenser. Undertegnede var der, og har den seansen på Topp 5-lista over opplevelser på Hemnesjazz, for maken til vokalist og scenepersonlighet er det ytterst sjelden å komme over hvor som helst i verden.
Etter en kort verbal introduksjon av kapellmesteren selv var det beint på med svingende James Brown-musikk og gode greier, og bandets groove og kvalitet var som forventet helt uten lyter. Martinsen selv hadde også komponert musikk til bandet, og lot stemningen roe litt ned med en vakker flygelhornduett-basert (nennsomt utført av Farsund og Hoffman) låt som nok en gang demonstrerer Martinsens bredde som låtskriver.
Deretter kom Bremner med korister Rønning Fjeldavli og Brennhaug dansende opp på scenen og satte full fyr i et allerede entusiastisk publikum på en stappfull Bluesfabrikk, og allerede på sin første låt greide solisten å dra de mange fremmøtte med på allsang. Et veldig godt tegn såpass tidlig på kvelden, og Bremner fikk så til de grader svar på tiltale i form av et regelrett Kollenbrøl fra salen da han ropte ut det relativt enkle spørsmålet «Hemnesberget, how are you?» Jeg vil tro at de var riktig så «fine, thanks for asking», for å si det mildt.
I Mark Ronson og Bruno Mars sin megahit «Uptown Funk» kan man vel hevde at gjengen regelrett rundspilte og -sang originalartistene, og jeg har ennå ikke nevnt Børge Petersen-Øverleir (på anmelderblokka mi står det skrevet enkelt og greit «BPØ!!!» med ring rundt og strek under) som hele kvelden igjennom viste hvilken klassegitarist han er; Det bør ikke komme overraskende på noen at han i snart 20 år har vært muligens landets aller mest ettertraktede strengeleiker hos «alle» store norske artister.
Den unge (19 år) Hemnesværingen Teodor F. Rønning aka rapper Lil’ Teez bidro også (Martinsen har hele sin karriere vært rågod på å oppdage og ikke minst ta med seg unge musikalske talenter på sine konserter og innspillinger) i tospann og veksling med Bremner, den unge mannen er et regelrett råskinn bak mikken og «leverer varene» med bravur, for å ta en forlengst ut- og ihjelbrukt klisjé i norsk musikkspråkbruk.
Etter Pharrell Williams’ «Happy» (nok en gang spilte bandet r..a av originalen i sin mer rendyrkede funkinnpakning og med Bremners vokal i førersetet) hvor et pakket dansegulv sang med av full hals. Deretter trakk godeste Freedom seg litt tilbake for å slippe til både bandet alene samt Brennhaug og Rønning i noen låter, og FOR en prestasjon av Sigrid Brennhaug i Tina Turners «Simply the best»!
Jeg har ved flere anledninger tenkt med meg selv at nå KAN det vel ikke være mulig for Brennhaug å toppe den og den prestasjonen hun har gjort vokalt, men jaggu overgår hun seg selv nok en gang. Gir meg ende over, resignerer og heiser det hvite flagget her, hun er helt uten tvil i min sjel den beste vokalisten i sin(e) sjanger(e) i hele landet. Det skal rett og slett ikke gå an, og flere med meg satt igjen med nettopp den følelsen etter denne kraftprestasjonen.
På slutten dro The Funk Disease like godt med seg festivalsjef Marte Præsteng som «gjeste-korist» (Præsteng er en svært habil pop- og jazzsanger med lang erfaring og merittliste for de som ikke var klar over det fra før) og til stormende jubel gikk bandet av scenen, svette, smilende og utvilsomt fornøyd med denne dagen på jobben.
En høyst minneverdig og høydepunkt-tett konsert, dette, men to mindre innvendinger drev rundt i denne anmelderens hode i etterkant: Settlista kunne ha vært litt revidert for bedre balanse mellom «rolig» og «hurramegrundt»-låter, ett par steder ble det litt vel «tatt ned» etter min smak. Dette gjelder primært for begynnelsen av konserten, før Bremner kom opp på scenen. Og jeg hadde litt på følelsen av at gjengen på scenen hadde ENDA litt mer å gi og gå på hva angikk trøkk og ren råskap på enkelte punkter, men dette er en høyst personlig observasjon som muligens ikke alle andre til stede vil dele.
Uansett; Jeg pådrar meg gjerne «The Funk Disease» igjen, det er en av de bedre «lidelsene» man kan slite med!
