I Korgen bråvåknet feststemte innbyggere til strålende sol, og en høyst overraskende salutt på 17. mai.
Skuffelsen var stor hos både liten og stor da det ble klart at årets feiring ville bli i «stille modus». Årets komite hadde ikke funnet noen til å fyre av, og da saken var oppe i formannskapet var det ingen politisk tenning for å løse problemet.
Allikevel våknet korgværingene som sedvanlig klokka sju – med et smell, eller tre for å være helt korrekt. Dermed var dagens store samtaletema klart, hvem ordnet det slik at det ble en tradisjonell start på dagen?
En kjapp runde med både posisjon og opposisjon bekreftet at dette ikke var valgflesk, de hadde ikke kuppet dagen til en eksplosiv utvikling i prognosene.
Leder for 17. maikomiteen, Sandra Trongmo blåser bort røykleggingen, og påtar seg skylden, men er rask til å dra inn medsammensvorne.
– Vi har vært på kne for å få noen til å berge situasjonen. Det er Magne Linvik som har benyttet sine overtalelsesevner og Finn Rune Davidsen stilte opp og sørget for skikkelig vekkerklokke for korgværingene.
Dermed ble det ingen forsovelser, og en times tid senere var både skolemusikk og janitsjar i full sving med å gi lyd under flaggheisingen.
Under kransnedleggelsen på Fagerlimoen trakk ordfører Kjell Joar Petersen-Øverleir fram de sterke kontrastene det er mellom den feiring og glede vi opplever på 17. mai og de ofre mange har gitt for at vi er ett fritt land.
– Fred er ikke noe vi får gratis, på Hemnesberget mistet britiske soldater livet i direkte krigshandlinger, og her på Fagerlimoen mistet serbiske krigsfanger livet som en konsekvens av krigen, men på en annen måte og i stort omfang. Mange av fangene mistet livet under tvangsarbeid med veien over Vesterfjellet. De som overlevde har måttet leve med de dystre minnene om de falne kameratene og den barbariske behandlingene de alle fikk. Som en sterk kontrast til den feiring og glede vi ellers opplever med 17. mai.
