Mange tanker går gjennom hodet på Merethe Vatshaug og Ingebjørn Nygård fra Korgen i disse dager. Fra 2007 til 2009 bodde de med barna Linas og Levi i Katmandu, der Ingebjørn gjennom Statkraft var kraftverkssjef for drift og vedlikehold til 2010.
Årene i Nepal gjør at de føler seg ekstra nærme selv om det er langt fra Korgen til Katmandu.
– Kjenner dere noen ble rammet i jordskjelvet sist lørdag?
– Vi har fått tak i noen på telefon, men det er jo mange man ikke vet noe om, sier hun. Vi vet ikke om noen vi kjenner der nede er direkte rammet, men det er vanskelig å vite om alle enda. Nå er det bare vondt å se de lidelsene vi ser på tv, sier hun.
Familien ble så glad i hushjelpen Pramila de hadde i Nepal gjennom to år, at de ønsket å gi henne en mulighet til utdannelse og et bedre liv. Da de ankom Korgen igjen i 2009 var Pramila på 21 år med.
– Nå skal hun ut i praksis i utdannelsen sin, hun møtte en trønder hun giftet seg med og bor på Kyrksæterøra, så har hun nettopp tatt førerkort for bil, forteller Merethe.
Pramilas familie i Nepal har klart seg bra gjennom jordskjelvet. Torsdag fikk Merethe en gledelig telefon fra Nepal, fra personen hun betegner som sin høyre hånd mens de bodde der.
– Da ringte sjåføren vi hadde. Jeg har tenkt så på han, og var bekymret. Tenk, der satt han midt i Katmandu og vi her hjemme synes alt om jordskjelvet var kjempetrasig, og så fortalte han at alt var bra. Alt er fint, gjentok han flere ganger da han skjønte hvor bekymret Merethe var.
Både hun og Ingebjørn synes det er forferdelig å være så langt unna, og skulle så hjerne ha hjulpet på noe vis, men de innser selv de ikke har kunnet bidra med noe der. Pengestøtte derimot er viktig. ?Vann er kritisk, og vannet de har er dårlig, sier Merethe.
Jordskjelv fare
I et jordskjelvutsatt område, var det overhengende fare for at skjelv skulle inntreffe også mens de bodde der, og det Ingebjørn betegner som et lite skjelv på 5. 7 opplevde de også. I hagen sto en jordskjelvkasse klar, i nødstilfelle. Den fikk de ikke bruk for.
– Vi visste at Katmandu var et utsatt område for jordskjelv, og man regnet med en syklus på ca. 70-75 år mellom jordskjelvene, da vi bodde der var det 74 år siden det siste store jordskjelvet, så det var noe vi hadde i tankene hele tiden, forteller Merethe.
De lokale innbyggerne hadde ikke ressurser til å bekymre seg for jordskjelv, de hadde mer enn nok med å skaffe mat og få livet til å gå rundt, forteller hun videre. Selv fikk de informasjon fra ambassaden hvordan de skulle forholde seg ved jordskjelv og hadde nødvendig utstyr klart i en egen jordskjelvkasse i hagen.
– I den var det vann, jod, kopi av pass, og annet utstyr, sier hun. Ingebjørn har i disse dager fått vite at jordskjelvkassene ansatte i Statkraft ble utrustet med er kommet til nytte nå.
Sårbart samfunn
Merethe og Ingebjørn har levd i Nepal og sett et sårbart samfunn, og føler med alle berørte.
Ingebjørn kjørte til jobben i Kirne, en strekning på 185 km. Standarden på veiene utgjorde en kjøretur på 6 timer så han
har ingen problemer med å skjønne hvor katastrofalt jordskjelvet har rammet, og tenker spesielt på menneskene som bor utenfor storbyen.
– På den strekningen jeg kjørte var det fullt av landsbyer, de bodde i leirhytter, og det er jo de som rammes mest. Det tar lang tid for hjelpen når ut dit, og det som kommer først i media er ikke folkene som bor flere tusen meter oppe i fjellene. De kjemper nå en kamp uten annen hjelp enn lokale redningsteam, vi ser bare de store tingene. Tusenvis av landsbyer kan være rammet. Når vi vet hvor lite de har fra før, og så skal de rammes av dette også. Det er en stor katastrofe. I Nepal lever de fjernt fra vår organiserte hverdag. Samtidig kan det være en begynnelse på noe nytt ved at verdenssamfunnet bidrar med midler. Kanskje klarer landet etter hvert å stå på egne ben, håper Ingebjørn.
