Rekrutteringene innen sauklipper-virket går ned.
Før i tiden tok bonden seg av dette selv. Det var langt færre dyr på hver gård, og kunnskapen gikk gjerne i arv. I dag er besetningene større, og lokale klippere en mangelvare.
Ifølge leder i Hemnes Sau og Geit, Oddrun Kyllingmo, har det vært vansker med rekruttering til sauklipper-yrket gjennom lange tider. Allerede på 90-tallet var det lite lokale klippere, og man ble avhengig av utenlandske bistand.
Kurs
– Det har vært holdt flere sauklipperkurs her i Hemnes, og noen har blitt flinke, men de klipper bare hos seg selv, eventuelt hos noen få naboer. De ungdommene som har vært på kurs har ikke valgt dette som profesjon. Det er veldig synd, for det er gode penger å tjene som saueklipper, på en måned på våren og en måned eller to på høsten kan man ha en god årslønn. De som driver med sauklipping som profesjon, har som oftest andre jobber og har permisjon de periodene hvor det skal klippes.
Også på gården der undertegnede bor i Trettbakken, ble sauene denne våren klippet av tilreisende.
Langveisfra
Jimmy White, Robert Hunter og Claire Atkinson, reiser fra fjøs til fjøs med klippeutstyret sitt. Selv er de opprinnelig fra Skottland, England og New Zeland.
Jimmy White, 22 år startet for en stund siden firmaet « James White Shearing» Deres arbeidsområde er Norge, New Zeland, Skottland og England. Alle tre er oppvokst med sauer.
– Vi jobber i noen uker, så tar vi en dag eller to fri, forteller Robert Hunter.
Med seg på jobb har de alltid musikkanlegg og stemningen er verken satt eller kjedelig. Arbeidet går unna, de kan sauer. Dyrene ser ut til å til trives med toner fra AC/DC, lett blandet med Abba og siste låter på diskofronten. Med «kul» klesstil og et ungt utrykk, bekreftes det at det tradisjonelle og det moderne lar seg forene.
– Man må ikke være bonde eller ha sau for å starte med klipping. Vi planlegger kurs til høsten, og vi ønsker lokale klippere. Vi er selvsagt kjempeglad for at klipperen kommer reisende hit, men samtidig er dette er en tradisjon og et håndverk som ikke bør gå i glemmeboka, sier Oddrun.
