Lørdag entrer Håvard Stubø Kvartett scenen på Olsenhågen, i regi av det stadig svært så aktive Hemnes Jazzforum.
Gitarist Håvard Stubø selv (sønn av avdøde Thorgeir Stubø, også gitarist og regnet som en av de største på sitt instrument innenfor norsk jazz noensinne) er tross sin relativt unge alder allerede en merittert jazzmusiker med mange bandmedlemsskap (som Velvet Lounge Orchestra, North og Jupiter) i tillegg til øvrige prosjekter og innspillinger på samvittigheten.
Med seg til Hemnesberget har han en svært så musikalsk gjeng med andre kjente og beviselig svært kompetente kolleger; Knut Riisnæs på tenorsax (sist sett spillende på Hemnesberget i mars 2009, da spillende med Bodø-trompetist Tore Johansen også på Olsenhågen), Torbjörn Zetterberg trakterende bass og Håkon Mjåset Johansen bak trommesettet (som har visitert «Ranfjordens perle» ved gjentatte anledninger, forrige opptreden var på HemnesJazz 2013 med Come Shine).
Herværende kvartett begynte å jobbe sammen i 2008 og debuterte allerede samme år på plate med «Way Up (Way Down)», og den ble svært godt mottatt både av publikum og anmeldere samt nominert til Spellemannsprisen. Terje Mosnes skrev da også i sin anmeldelse av denne i Dagbladet; «En plate å regne med når Årets Beste-kåringene snart er over oss».
De fulgte opp med «Spring Roll Insomnia» i 2011 («[…] en velgjort skive med spillegleden og oppmerksomheten helt på topp, og musikerne ligger alle flott i lydbildet.» Bjarne Søltoft, Jazznytt) og den foreløpig nyeste, fjorårets «Vilhelmina», hvor både band og plate ble lovprist av anmelder Jan Granlie på jazznettstedet saltpeanuts.no med ordene «Stubø har satt sammen et stjerneband andre musikere bare kan drømme om […] Det er usigelig vakkert hele veien, og med slike medspillere kan det ikke gå galt.»
Merittert
Kvartetten må vel kunne kalles en av de mest bereiste jazzensemblene i Norge for tida, med stadige turneer både i Norge og resten av Skandinavia samt verden forøvrig, med fulle hus og strålende kritikker over hele fjøla. David Dupont i amerikanske Cadence Jazz Magazine beskrev i 2013 kvartetten med følgende ord; «[…] a fire-breathing group that cooks mightily».
På en noe sprakende telefonlinje (med mistanke både fra intervjuobjekt og undertegnede om at stormen «Ole» kan ha vært med å forstyrre forholdene for) beskriver Stubø kvartettens musikalske stil på denne måten:
– Det stilistiske «minste felles multiplum» i bandet kan vel sies å være (afro-)amerikansk jazztradisjon, med klanglige og kompositoriske elementer fra norsk og generelt skandinavisk jazz, som Jan Garbarek, Arild Andersen og Jan Johansson. Vi tar jo også opp elementer fra masse forskjellig musikk vi har et forhold til, og da slettes ikke bare jazz.
– Hvilken konkret musikk spiller dere for tida?
– Tja, jeg skriver ganske mange av låtene selv, men bassist Torbjörn Zetterberg er en utrolig dyktig komponist og han har også bidratt mye på denne fronten. Noen «gamle» cover – eller om du vil standardlåter har vi også på repertoaret. Og ved siden av å være en av landets aller beste trommiser er Håkon Mjåset Johansen også en fantastisk arrangør og den som ofte syr sammen materialet vi arbeider med. Må vel egentlig si at Johansen leverer spektakulære resultater i alt han tar i på begge områder!
– Hvordan er det å ha Knut Riisnæs, en av norsk jazz sine største nestorer, med på laget?
– Et privilegium, rett og slett! Det er egentlig litt spesielt at en musiker på hans alder (Riisnæs blir 70 år i år, journ. anm.) fortsatt er så spillesugen og ikke minst oppdatert på hva som skjer i jazzen av i dag. Og det er også litt spesielt at han har spilt mye sammen med min far i hine hårde dager.
Da kunne ikke undertegnede dy seg for å slå på tråden til ovennevnte saxofonspillende nestor for å høre om hans syn på saken.
– Hvordan er det å spille og å dra på lange turneer sammen med disse «ungguttene», Knut Riisnæs?
– Det gir masse inspirasjon! Og så synes jeg jo at det er kjempemoro at de vil ha med en gammel kæill som meg, da! Det gir meg uansett veldig mye å fremdeles få være aktiv og å være på veien, det er etterhvert blitt så utrolig mange gode jazzmusikere i Norge, og de fleste av disse kunne jeg jo ha vært faren til!
– Stubø sier du er et unikum på å fremdeles utvikle deg og å henge med på det som er nytt i jazzen av i dag, har du noen kommentarer til akkurat det?
– Åja, sier han det? Haha! Jeg synes ærlig talt ikke det er SÅ mye nytt, jeg… Klart jazzen både her til lands og internasjonalt har blitt litt mer «rocka», friere og eksperimentell med årene, men jazzen har jo aldri vært upåvirket av det som skjer i andre musikksjangre, og forskjellen på å spille og å være på turné er jo ikke så veldig stor i forhold til for 30-40 år siden, forøvrig en tid jeg spilte og turnerte mye sammen med Håvards far, Thorgeir. Akkurat det er jo veldig morsomt!
Så dette er en kveld hvor jazzdiggere i både Hemnes og nærliggende områder virkelig bør kjenne sin besøkelsestid, da regelrett generasjonsoverskridende musikk fra noen av Norges aller beste jazzmusikere vel må sies å være et utmerket aktivitetsforslag en mørk lørdagskveld i februar!