Kampen mot nedleggelsen av Hemnesferga er ikke tapt, men det var også en lang kamp for å få opprettet veien og sambandet. I forbindelse med åpningen av Toventunnelen og nedleggelsen av ferga publiserer vi her en kort oppsummering gjort av Nordlands Avis i forbindelse med åpningen i 1969.
Det har vært mye politikk i bildet ved nedleggelsen av fergesambandet Hemnesberget – Leirvika, og enda er ikke siste ord sagt i den saken.
Det følger en lang tradisjon, for også før det var klart for åpning i 1969 hadde det vært mange år med politiske drakamper, utsettelser og høyt spill
Nordlands Avis 15. april 1969:
EN VIKTIG KOMMUNIKASJONSMILEPEL PASSERTES LØRDAG da ferjesambandet Leirvik-Hemnesberget ble offisielt åpnet.
Karl Kr. Breivik, formann i «Arbeidsutvalget for veg på sørsia av Rana», valgt av kommunene Nesna, Sør-Rana og Hemnes, sa at han denne minneverdige morgen hadde mottatt en bukett blomster, det «bare» sto «Hvem teller vel de tapte slag på seirens dag». Det vil kanskje framgå av en kort historikk som han ga. På grunn av at han bare har vært engasjert i dette veiprosjektet med ferjeforbindelse, hadde han kontaktet eldre folk i Bardalsbygda for nærmere informasjoner om de tidligere tiders arbeid for Sørlandsveien. Det ble jo naturligvis veteranen, tidligere ordfører i nesna, Einar Enga, Bardal, som kunne gi de vesentligste opplysninger.
Det påstås at Sørlandsveien skal være nevnt i formannskapsprotokoll for ca. 100 år siden.
Den første begynnelse var planen om statsvei Bardal – Austvik som ble beregnet til 1000 daler i distriktsbidrag. Kommunen hadde imidlertid ikke penger til distriktsbidraget. Fra 1895 til 1902 ble veien bygget fra Bardal til Vassdal i form av pliktarbeid. Bardalsbrua ble bygget i 1904. Men allerede i 1907 ble det stukket vei til Leirvika og trolig helt til Leirfjord.
Det var bygdens jordbruksmessige betydning som var årsak til at veianlegget fra Leirfjord – Låvong – Neppelberg – Austvik – Vassdal – Bardal – Blyseth – Leirvik presset seg fram.
Men fra 1907 er Sjonfjellveien blitt av stor betydning for Nesna. Sørlandsveien ble derfor nektet opptatt for søknad om bevilgning, tross det meste av veien lå i Nesna kommune. For Bardal-bygdas representanter ble det i en årrekke ført en intens kamp for å få veien opptatt uten at det lyktes.
Fra 1920-årene ble det valgt en komite som bestod av ordførerne i Hemnes, Sør-Rana, Mo, Leirfjord og Sandnessjøen, valgt av kommunestyret som representanter fra befolkningen i Bardal og Låvong, valgt av denne da Nesna ikke ønsket å delta. Det ble imidlertid en vanskelig kamp som varte i ca. 30 år, i det man ikke klarte å få kommunestyrene til å søke om bevilgning og yte distriktsbidrag. Det ble organisert befaringer, og fylkesveistyret var på besøk flere ganger, likeså fylkesmannen og fylkets veisjef. Men det stoppet i nøkkelposisjonen. Det ble riktignok satt i gang nødsarbeid på vei til Austvik, men det var det hele. Alle krav fra folket i Bardal og Låvong om vei over skaret til Leirfjord strandet i herredstyret. Ført da Sjonfjellveien var fullført i 50-årene ble det noe lettere, fordi det var en utrykkelig forutsetning at da skulle Sørlandsveien få første prioritet.
Etter kommunedelingen ble det påtrengende nødvendig med vei fra Låvong til Leirfjord. Og det ble også gitt bevilgning til veien Bardal – Leirvik.
Sørlandsveien, som historisk sett var det første og ubestridt den korteste forbindelseslinje veimessig mellom ytre Midt-Helgeland og indre Rana, den rimeligste og sikretste lavlandsveilinje, ble nok en gang tilsidesatt til fordel for et annet prosjekt.
I 1954 ble det etter en lengere dødperiode, innledet av krigen i 1940, tatt initiativ fra en rekke bardalsværinger med ordfører Einar Enga i spissen og sammenkalt til møte i FJeldavlis Kafe på Hemnesberget, med deltakelse av representanter fra Hemnes, Sør-Rana, Mo og Nord-Rana, og med tilstedeværelse av daværende overingeniør Petersen ved Helgeland Vegavdeling. På dette møte ble det valgt en komite til å arbeide videre med saken. Imidlertid ble det ikke merket noen konkrete resultater. Og den 10. februar 1955 sammenkalte Rana Handelsstandsforening og Hemnes Håndverk- og Industriforening til et stort møte i Ungdomslokalet på Hemnesberget. Det møtte representanter fra Sør-Rana, Mo, Nord-Rana, Elsfjord, Nesna og Hemnes kommuner, fra IR14, Helgeland Bilruter, Samferdselskonsulentet i Nordland, fylkesinspektøren for NSB. Sistnevnte holdt foredrag om aktuelle kommunikasjonsspørsmål i Rana-distriktet. Etter henstilling fra møtet, valgte Nesna, Sør-Rana og Hemnes kommuner 2 representanter hver til et interkommunalt arbeidsutvalg. Disse ble valgt: Fra Hemnes: Karl Kr. Breivik formann og ordfører Øystein Jenssen. Fra Sør-Rana: Per Valla sekretær, og Ragnvald Langseth. Fra Nesna: Ordfører Einar Enga nestformann og Kristian Myrvang.
Og dette arbeidsutvalget vedtok på sitt første møte 24/5-55 at parsellen Neppelberg – Låvong tas opp til ordinær bevilgning som bygdevei, det søkes om å få veien Hemnes – Bardal – Leirfjord tatt opp som hovedveianlegg, fylkets veinemd bes befare veien under fylkestingets samling i Mo, og endelig forskuttering av parsellen. Befaringen fant sted 22/6-55, og ordfører Einan fra Beiarn sa etter befaringen i en tale at her hadde fylkets myndigheter gjort urett mot en god jordbruksbygd, mens ordfører Leknæs, Leirfjord sa at han ikke kunne ri på to hester og derfor på det tidspunkt ville satse på veien Leirfjord – Drevja.
I slutten av 1955 var Øystein Jenssen og Karl Kr. Breivik i Oslo og konfererte med veidirektør Backer som den gang mente at veien naturlig var et hovedveianlegg, samtidig som man fikk se at den var nevnt i en stort.proposisjon allerede i 1937. Den 4. juni 1956 møtte Ragnvald Langseth og Karl Kr. Breivik i fylkets veinemnd etter at forarbeid var gjort av ordførerne Davidsen og Jenssen. Og den 5. juni ble det gjort avtale med Nordland Landbruksselskap om en analyse av jordbruket og mulige utvidelser langs veien.
Så den 10. juni vedtok fylkestinget enst innstillingen fra veinemna slik:
Hovedveianlegg: Vei på sørsida av Rana: Nemnda viser til veisjefens uttalelse og anbefaler at dette anlegg som omfatter parsellene Bardal – Leirvik og Neppelberg – Låvong blir opptatt som hovedveianlegg under betegnelsen Leirvik – Bardal – Leirfjord.
Det ble holdt en rekke konferanser med forskjellige myndigheter samt Stortingets Landbruksnemnd, Utbyggingsfondet og samferdselsminister Varmann.
Allerede i 1956 erklærte veisjefen i Nordland at Sørlandsveien avgjort var av de meste berettigede veikrav i fylket.
Det må også nevnes at direktør Reidar Carlsen i Utbyggingsfondet for Nord-Norge sammen med representanter for Nordland Landbruksselskap foretok en befaring. Og etter befaringen sa direktøren at arbeidet med dette viktige veiprosjekt måtte forseres og søknad om forskuttering sendes Utbyggingsfondet.
– «Den 26. januar 1957 forelå for arbeidsutvalget et kostnadsoverslag som gikk ut på 1.715.000 kr for hele det veianlegget som åpnes i dag» sa Breivik.
Det ble så sendt forskotteringssøknad til Utbyggingsfondet, likesom det vedtokes å sende følgende deputasjon til Oslo for å legge fram saken for myndigheten: Ordf. Berg, Nesna, ordf. Jenssen, Per Valla og Karl Kr. Breivik. Konferanser ble holdt med statsråd Varmann, statsråd Ulrik Olsen, direktør Reidar Carlsen, Veidirektoratet, veikomiteen og stortingsrepresentanter. Det ble friske diskusjoner. Noen kunne ikke forstå at et veianlegg som i 1936 var foreslått som hovedveianlegg ennå ikke var kommet lenger. Det ble også hevdet at veien Drevja – Leirfjord kunne stoppes og at Sørlandsveien kunne bygges ferdig på kort tid. Dette var imidlertid ikke poitisk mulig, og det ble tatt opp arbeid om forskuttering fra Utbyggingsfondet med kr. 1.715.000. Men under sakens gang kom det klart fram at det var fra Nordland fylke ikke var gitt positive uttalelser og søknaden ble redusert til kr. 480.000, hvilket innebar bygging av parsellen Bardal – Leirvik og utbedring av parsellen Bardal – Neppelberg.
Denne negative holdning fra fylkets side ble etter Breiviks mening avgjørende for at Sørlandsveien ikke ble ferdig allerede i 1958-59, altså for 10 år siden.
Det ble fra Arbeidsutvalget i årene fremover gjort en rekke framstøt. Riktignok uttalte statssekretær Boyer at straks veien Leirdfjord – Drevja var ferdig, vile han gå inn for bevilgninger til Sørlandsveien, slik at denne ble ferdig i 1960-61 og at en da kunne ta opp arbeidet med ferjeforbindelse i årene 1962-64. Likeså ble lånet i utbyggingsfondet innvilget til de tre forannevnte kommuner og pengene overført til Hemnes Sparebank i mars 1959 og entreprenør Møllersen ferdiggjorde parsellen Leirvik – Bardal, slik at en kunne kjøre den med jeep ved juletider 1959.
Selv om veien fram til Leirvik var ferdig, møtte Arbeidsutvalget store og for dette uforståelige vansker. Det ble imidlertid helt klart at ansvarlige myndigheter gikk inn for at det ikke skulle etableres ferjeforbindelse Hemnesberget-Leirvik. Forbindelse Mo-Sandnessjøen skulle dirigeres over Nesna-Låvong. Dette ville f.eks. innebære at bardalsværingene måtte reise via Låvong-Nesna-Mo-Finneidfjord og hemnesværinger som skulle f.eks til Sandnessjøen måtte samme turen i omvendt rekkefølge og videre via Leirfjord, eller via Drevja – Leirfjord. For folk som bor i distriktet var det ufattelig at slike planer for rasjonell avvikling av kommunikasjonene kunne settes fram.
Og disse planer førte til at det tidligere hovedveianlegget ble nedklassifisert til fylkesveianlegg fra Låvong til Leirvik med ferjeforbindelse til Hemnesberget. Denne nedklassifisering ble gjort av fylkesutvalget uten at kommunene eller fylkestinget eller Stortinget, som alle tidligere hadde vedtatt veianlegget med ferjeforbindelsen til å være hovedveianlegg ble underrettet om det forestående. Dette fikk stor skadevirkning for etableringen av hovedveisambandet mellom ytre Midt-Helgeland og Rana. Men arbeidsutvalget ga ikke opp, selv om det ofte nok kunne ha vært grunn til det. Det avgjørende for oss var at folk i distriktet presset på, likesom vi ønsket å seire over bøygen.
Vi har nå først og fremst statsråd Kyllingmark å takke for at dette veisambandet er et faktum, likesom stortingsmann Engan gikk sterkt og positivt inn for det. Men det er selvsagt mange andre som har vært medvirkende til det endelige resultat. Vi er dem alle stor takk skyldig!
Artikkelen er publisert med tillatelse fra Hemnes Kommune.
