I år gjenoppstod festivaljammen under Hemnesjazz, og den kom tilbake på svært vellykket vis.
Festvaljammen har lenge vært en savnet affære, men i år gjenoppstod den altså under ledelse av Magnus Løkken Jacobsen med sin gitar. Med seg hadde han et sammensatt band bestående av Joakim Bergsrønning på saksofon, John Rune Villmones på Hammond B3 og piano, Christo Stagness på bass og Kristoffer Tokle bak trommene. Historiens andre konsert i Jazzforumets nylokaler startet med et forrykende sett hvor jambandet virelig fikk vise seg frem i all sin musikalske prakt, og mange satt nok først med (positivt) hakeslepp, for maken til jamband er det virkelig sjelden å høre (og ikke bare på Hemnesberget).
Høyt nivå
Løkken Jacobsen er definitivt et av de større musikalske håpene Hemnes noen gang har fostret, og han leverte den ene forrykende soloen etter den andre. Men resten av gjengen var på samme musikalske nivå. Speiselt kan man nevne en
formidabel tamburinsolo fra trommis Tokle (som i følge Jacobsen var kriteriet for at han skulle få være med til Hemnesberget), en stødig strøm av brillianse fra den alltid like formtoppede John Rune Villmones, og saxofonist Bergsrønning blåste virkelig fletta av de fleste i det ene solobidraget etter det andre.
Musikalske gjester
Etter hvert dukket de musikalske gjestene opp på scenen, Oddmar Nogi Sjåvik på vokal (som alltid med et forrykende sceneshow), Håkon Skog Erlandsen kom med noen smakebiter fra sin kommende konsert fredag (der han altså har med sitt eget band Real Turmat), etter hvert også sammen med sin faste vokalist (i selvsamme bandkonstellasjon) Therese Ulvan, en dame med formidabel bluesstemme- og følelse.
Etter en liten pause var det mer «fritt fram» på scenen, og etter denne kom tillike Bjørn Varpen opp med sin gitar i spissen for et stjernelag av musikere som Frank Marstokk (trommer), Oddis Eiterjord (bass) og Hans Christian Digermul (piano) spillende blues av høy klasse. Herfra og utover kvelden ble besetningene mer blandet, både hva angår musikere og stilarter, men felles for det hele var en spilleglede som utvilsomt smittet over på et entusiastisk publikum.
Historiens beste
Til slutt dukket også konferansier Erling Wicklund opp med sin mye omtalte lilla plasttrombone og dro noen låter sammen med jambandet.
Noe så sjeldent som en jamsession hvor det aldri bare «stopper opp» har sjelden eller aldri vært sett på Hemnesberget (og er rimelig sjelden kost de fleste andre steder også), og mye av æren for det kan nok som antydet tilskrives Magnus
Løkken Jacobsen, og hans stramme regi på hele kvelden. Det ble musikk av svært forskjellig merke i to og en halv time, og publikum så ut til å storkose seg i selskap med den stødige strømmen av dyktige folk som entret scenen.
Anmelder har i alle fall ingen som helst problemer med å utrope HemnesJazz 2014 sin jamsession som den beste sådanne i festivalens 20-årige historie (og for ordens skyld; Undertegnede har vært på samtlige av disse som «menig» publikummer)!
Gratulerer til HemnesJazz med en svært så vellykket og oppdatert gjenopplivning av et gammelt konsept!
