Over 600 fikk med seg Bjørn Eidsvågs åpningskonsert i Hemnes Kirke, en konsert fylt med muntre historier, klassiske sanger og nyere hits fra en Eidsvåg i storform.
Bjørn Eidsvåg m/band (David Wallumrød, tangenter, Kjetil Steensnæs, gitar, Jørn Holm, bass og Anders Enger, trommer/perkusjon) møtte muligens moderne tids mest fullpakkede Hemnes Kirke torsdag kveld med hele 610 innbetalende publikummere, så mange som i det hele tatt er tillatt i det lokalet.
Velsmurt band
Eidsvåg trenger knapt noen nærmere presentasjon selv, men undertegnede merket seg allerede fra første låt («Hvis eg ber på mine kner») at bandet han har med seg er et uhyre velsmurt stykke maskineri, og da spesielt Wallumrød på tangenter som var overalt på klaviaturene hele konserten igjennom uten at det noen gang ble for mye.
For publikum ble det en musikalsk reise i både kjent og mer ukjent materiale, og et av høydepunktene for undertegnede var «Floden», her naturlig nok uten Elvira Nikolaisen, men med et mer «flytende» komp som passet låten vel så godt som originalen. Andre topper i settlista var «Stadig på leit» (som i følge komponisten selv er en oppfølger til den 30 år gamle «På leit») og (muligens anmelders favoritt-Eidsvåg) «Du og eg har ein gammal drøm», som faktisk (og dette visste jeg ikke) egentlig var et MGP-bidrag i 1985.
Anekdoter
Eidsvåg selv var i strålende form og fortalte både historier og anekdoter fra sitt mangfoldige liv, ikke minst
barndomsårene i bedehusmiljøet i Sauda. Mye av dette vakte stor latter hos de fremmøtte, kanskje ikke minst den om da han svært malende forsøkte å beskrive sin gamle mors klesstil. Og han oppsummerte på mange måter sitt liv og virke i følgende setninger: «Har bygd en karriere på å skrive sanger om ting jeg ikke får til. Det er en smule patetisk, men […] Mine damer og herrer, det selger som hakka møkk!»
I Eidsvågs «protestsang mot død, sykdom og forfall» (igjen hans egne ord) «Me ska aldri legga oss ned» formelig dundret det i kirkeveggene, nok en gang et bevis på hvilke formidable musikalske bidragsytere han allierer seg med, noe som alltid har vært en spesialitet for Eidsvåg. Her må anmelder nok en gang trekke frem Wallumrød som en sterk bidragsyter til nettopp den effekten.
Allsang
Eidsvåg fikk forsamlingen med på allsang i den gamle bedehus-/søndagsskolesangen «Min båt er så liten» før han sang sin egen hyllestsang til bedehusmiljøet han vokste opp i, basert, på nettopp denne enkle barnesangen. Nytt musikalsk bekjentskap for undertegnede, og et riktig fint et sådan, som tegnet et vart og vakkert bilde av et for mange, i hvert fall i våre dager nokså ukjent miljø.
Dundrende applaus
En annen høydare var den gamle hiten «To små planeter», her i en atskillig mer funky versjon enn den som rullet over radioapparatene for en 20 års tid siden. Og dette var også den offisielle slutten på konserten, men siden Eidsvåg tydelig (og dette mistenker jeg han ikke sa for å kokettere) var imponert over hvor bra publikum han hadde foran seg denne kvelden, spanderte han og bandet hele tre ekstranumre; «Jerusalem» (spilt denne kvelden som en kommentar til tristessen der i området for tida) og «traverne» «Eg ser» og «Mysteriet deg», hvor han i sistnevnte nok en gang fikk publikum med på allsang. Dundrende applaus fulgte musikerne ut av krikerommet, og publikum hadde utvilsomt fått det de kom for og mere til!
