Harold Holtermann har hatt sine siste gudstjenester som sogneprest i Hemnes. Nå er den folkekjære presten vendt tilbake til Lofoten.
I neste papirutgave kan du lese et nytt, ferskt intervju med presten som har tilbragt mer enn de siste ti årene i vår kommune. Mens du venter legger vi ut et portrettintervju Avisa Hemnes gjorde høsten 2013. Intervjuet er gjort av Stine Ressem Haugli og Chris Erik Haugli.
Harold prest
Han er fra Dyrøya ved Senja, men har vært prest i Hemnes de siste ti årene. Selv om han er veldig glad i Helgeland, er det i Lofoten han har sitt paradis. Harold Holtermann er sogneprest i Hemnes, og han er et menneske som er levende opptatt av samfunnet rundt seg.
Jeg regnet en gang et grovt anslag. Om jeg skulle ha jobbet vanlige åttetimersdager, skulle jeg etter 20 år som prest ha hatt sju års avspasering. Men det kan jeg nok se langt etter.
Harold Holtermann ler sin smittende latter. Han kan skrive under på at presteyrket er noe spesielt.
Men jeg må si at jeg ikke angrer på det! Av og til føler jeg at jeg er ganske sliten. Og så hender det at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke rekker over alt. Da hadde det vært bedre med en 9-til-4-jobb, lukke døra og ferdig med det.
Det er et arbeidsomt og krevende yrke, fra sorg til glede på kort tid. Det er begravelse en dag, dåp, vigsel og konfirmasjon dagen etter. Det ser presten på som en berikelse, særlig det å få gå noen skritt sammen med mennesker som har behov for det.
Samtidig forteller dette to ting om presteyrket: Det er fantastisk interessant å være prest. Og skal man være gift med en prest, må man være utrolig tålmodig. Heldigvis har jeg Liv, smiler Holtermann.
Liv er Harolds livsledsager helt fra studiedagene. I år er det 40 år siden de forlovet seg. Hun er helt klar på at hans jobb også er en del av hennes liv, og at dette er nøkkelen til at de fremdeles lever lykkelig sammen.
Eliminert til prest
Det var ikke gitt at Holtermann skulle bli prest, men etter en runde med eliminasjonsmetoden endte han opp med yrket. Kanskje fikk han også et slags kall fra en prest fra Finnsnes, som var bekymret over få prester i Nord-Norge?
Etter gymnaset var det syv år på Menighetsfakultet før han var utdannet prest. Karrieren begynte som studentprest i Tromsø, før det etter fem år bar videre til Vestvågøy i Lofoten.
Lofoten hørtes veldig flott og fint ut. Det er jo en utrolig nydelig plass, og det ble en fantastisk fin tid. Vi ble der i 20 år. Ungene har vokst opp der, og har en plass de kan kalle hjemme.
Det var viktig for dere at barna fikk vokse opp på ett sted?
Ja, vi var enige om at barna skulle få være der til de ble store. Jeg så mange tilfeller når jeg reiste rundt, at mange prester flytter ofte, kanskje så ofte som hvert femte år. Å flytte er jo greit for de voksne, men det er vanskeligere for unger å flytte fra et miljø til et annet. Jeg tror nok en del presteunger er utsatt for litt erting og mobbing, det er en litt utsatt stilling. Det er kanskje litt bedre nå, men en stund var det ikke enkelt å være presteunge. Heldigvis merket vi ingenting på våre unger i Lofoten. Jeg tror de hadde en fin oppvekst.
Samfunnsengasjert
At sognepresten er samfunnsengasjert er ingen hemmelighet. Han har stått i fronten i flere viktige samfunnskamper, kanskje aller mest i Lofoten, men også her i Hemnes.
Jeg er oppvokst med dyr og natur tett inntil meg, og har gjennom hele livet satt pris på det. I 17. mai-prekenen sa jeg at jeg var så heldig å ha fått bodd på de fineste plassene i Norge og Nord-Norge: Dyrøya på Senja, Tromsø, Lofoten og Helgeland. Jeg har vært heldig sånn sett, og det har nok også gjort meg enda mer bevisst på hvor viktig det er å ta vare på naturen og bruke ressursene på en riktig måte, sier presten.
Fisk er blant ressursene han har stått i bresjen for. På slutten av 80-tallet var det krise i fiskeriene, og som prest i Lofoten rammet dette mange i menigheten og mange venner av Holtermann. Presten og mennesket ville gjerne gjøre noe for de som var rammet. Resultatet var kystmessa, et prosjekt han har skrevet en del artikler om.
Mange mistet kvota si, og mange fikk den kraftig redusert. Dette var like før jul i 1989, og det ble krisestemning i Stamsund. Jeg måtte gjøre noe, men jeg visste ikke hva. Da kom det for meg at jeg skulle lage en forbønnsgudstjeneste for folket, med fiske og fiskeri som ramme. Jeg var litt usikker på dette, følte folk at dette ble fremmed og rart? Jeg gikk til en av naboene, som selv var fisker, og spurte ham til råds. Han mente dette var en bra tanke, og jeg burde gå videre med dette.
Så Holtermann snakket med flere fiskere og med fiskarlaget. Kunne de komme sammen for å planlegge en kveld for fiskerne i kirka? De ble enige om å møtes på velferdsstasjonen, fiskernes møteplass, for å planlegge gudstjenesten videre.
Jeg trodde vi skulle møtes en 5-6 stykker. Men når jeg kom det var det fullt av biler, og minst 50 mennesker. Vi skulle bare diskutere litt, men ryktene hadde gått som ild i tørt gress, og mange hadde mye de ville si. Jeg fortalte litt om mine planer, og så ble det satt ned en komité som skulle jobbe videre med prosjektet.
Ministerråd
I komiteen satt også Guri Ingrebrigtsen, senere helse- og sosielminister, og som etter dette ble en god venn av Holtermann. De endte med å arrangere en kystmesse en iskald januarkveld.
Vi startet med et fakkeltog fra kaia, opp til kirka. Kirka der er like stor som den her på Hemnes, og den var stappfull. Mange hunder mennesker, det satt folk over alt. Det var musikalske innslag, men vi lot også folk få slippe til for å beskrive situasjonen. En fisker fortalte om hvordan det var å måtte si opp folk. En ungdom som skulle bli fisker, men som ikke fikk jobb. Jenta fra fileen som ble arbeidsledig. Det ble så sterkt, så åpent og ærlig. Det var tårer, og det var latter. Den kvelden ble virkelig helt spesiell.
Det rare er jo at vi to år etterpå måtte ha takkegudstjeneste. Vi bad om mye fisk, og det kom mye fisk. En båt fikk så mye fisk at de måtte ha hjelp til å få opp fangsten.
Harold smiler, og det er tydelig at han husker dette godt. Kystmessen ble så populær og berømt at han ved flere anledninger ble invitert til andre land for å fortelle om hvordan det ble gjort i Lofoten.
Jeg og Guri var på New Foundland. De hadde krise der, og vi ble invitert til en stor konferanse der. Jeg har også vært på Island og Færøyene og fortalt om kystmessen, og hvordan vi gjorde dette i Stamsund.
Sellafield
I Lofotposten i april 2003 er Harold Holtermann sitert: «Å vandre rundt på Sellafield-området er som jeg tror det må være i dødens forgård». Dette var etter at Holtermann hadde vært på besøk på gjenvinningsanlegget for atomavfall nordvest i England.
Sellafield var noe jeg ble invitert inn i. Lofoten mot Sellafield var allerede stiftet, og de mente det var naturlig at kirka var med i foreningen. Jeg ble fort klar over hvor alvorlig dette var. En truende, men usynlig fare. Og det å bli klar over de store konsekvensene dette har, faren dette utgjør for havområdene våre… Denne typen forurensing kan ødelegge naturen, ødelegge liv i havet i mange hundre, kanskje tusen år.
Det er lett å se på Holtermann at engasjementet fremdeles er der. Den ellers smilende og leende presten blir alvorlig når temaet kommer opp.
Sellafield-anlegget slapp ved flere tilfeller radioaktivt avfall rett ut i havet, og spor av radioaktivitet fra anlegget ble funnet i blant annet tang og hummer langs norskekysten.
Heldigvis fikk vi oppmerksomhet rundt saken, og det er bedre nå enn det var da. Nå lagres avfallet i sikrere deponier. Men fremdeles er det en jobb som gjøres, og Lofoten mot Sellafield er i høyeste grad oppegående. Tor B Jørgensen overtok for meg når jeg flyttet til Hemnes, og som biskop gav han stor tyngde i saken.
Godt likt
Du var godt likt i Vestvågøy, og fikk blant annet folkets kulturpris og ble kåret til årets Stamsundværing et år? Det var for din innsats for samfunn og miljø?
Ja, jeg tror nok det var mye for min innsats i fiskerisektoren. Men jeg gjorde jo ikke så mye, egentlig. Det var gode samarbeidsforhold i kommunen, og både i kultur og samfunnsliv var det helt naturlig at kirka skulle med. Jeg tok noen initiativ, men samarbeidet var viktig for å oppnå resultater. Selvfølgelig er det hyggelig å bli gjort stas på med slike priser, men jeg tror ikke min person var det viktigste i det vi oppnådde.
Du må ha med deg mange minner fra tida i Lofoten. Hva husker du best?
Holtermann blir stille. Smiler litt mens han tenker. Og trekker frem noe han nevnte flere ganger i løpet av samtalen med ham: Kjærligheten til mennesket.
Det er veldig vanskelig å plukke ut noe. Men det som har betydd mest er menneske jeg fikk lov å bli godt kjent med, og fikk lov å følge over lang tid. Det er rart å gå på kirkegården å se på navnene på de som jeg har kjent. Ja, det er nok menneskene jeg husker best, det er de som har betydd mest.
Til Hemnes
Men engasjement fører ikke nødvendigvis bare bra. For mye av det gode kan bli for mye, og på sett å vis var det det brennende engasjementet for folkene og samfunnet i Lofoten noe av grunnen til at han reiste derifra og endte opp i Hemnes.
Jeg ble involvert i så mange ting etterhvert at det nesten ble for mye, og måtte passe meg for å ikke gå på en smell. Man bør ikke gjøre slik at folk blir for avhengige av seg, og man må ikke få så mye å gjøre at man ikke rekker over alt, sier Holtermann.
Året er 2003, og det er flere faktorer som gjør at det passet godt med et bytte av arbeidssted.
Tiden hvor ungene var hjemme var over, og det var et naturlig tidspunkt for å flytte på oss. Minstejenta var ferdig på ungdomsskolen og ville gjerne gå musikklinja, og den var i Mosjøen. Prost og biskop mente det kunne være nyttig at jeg var prest i Hemnes, så det ble til at vi søkte hit og etterhvert flyttet hit.
Holtermann blir raskt en populær prest i Hemnes. Han var ikke redd for å starte nye prosjekt, og hadde også litt igjen fra samfunnsengasjementet han hadde i Lofoten. Det er spesielt de unge som har fått nyte godt av kreativiteten til presten. Hemnesnatta, klimakonfirmanter og våkenetter i kirken er eksempler på populære tiltak som er startet og fremdeles arrangeres.
Det meste av dette er jeg ikke alene om. Jeg må skryte litt av Hans Christian Håland. Han er en veldig god kollega, og vi jobber så bra sammen. Vi er som oftest enige om det aller meste, og vi står på sammen for å få gjennomført ting. Vi har satset mye på de unge siden jeg kom hit. Prøvd å få i gang ting som får knyttet unge mennesker til kirka.
Holtermann rynker på panna, litt oppgitt, men også helt klar på at prioriteringen er bevisst.
Ja, jeg skulle gjerne sett at vi hadde gjort mer for de voksne og eldre. Fått til noe som de voksne kunne ha vokst på, både menneskelig og åndelig. Behovet er der, det ser jeg. Men det har rett og slett ikke vært kapasitet til det. Det er litt beklagelig.
Kaviarpresten
I 2004 ville Mills legge ned kaviarfabrikken på Finneidfjord. Den nyankomne presten syntes ikke noe om dette. Han hadde vært på fabrikken, og sett hvordan de brukte naturlige prosesser for å foredle råvarene og ende opp med et produkt med høy kvalitet. Og nå ville de endre prosessen, bruke kunstige midler og metoder, for å tjene mer penger.
Nei, altså, det var noe jeg tenkte veldig på. Hva kunne man gjøre? Jeg drømte en natt om en underskriftskampanje på nett. Det ble også tatt godt i mot hos dem på fabrikken. Det endte opp med at vi fikk møte Nordlandsbenken på Stortinget, og fikk stor mediadekning. Vi fikk også besøke sjefene i Mills i Oslo. Men det gikk ikke, det ble nedlagt.
Igjen er presten alvorlig. Han smiler, men det er noe tungt over smilet. Han skulle gjerne vunnet denne kampen.
Vi gjorde det vi kunne, og vi fikk ihvertfall satt fokus på at man gikk bort fra en naturlig prosess og over på kunstig produksjon. Jeg synes det er viktig. At vi bruker mest mulig naturlige produksjon.
Hvordan reagerte lokalsamfunnene i Hemnes på at du engasjerte deg så sterkt i en slik sak?
Jeg merket fort at det ikke var like vanlig at en prest skulle engasjere seg i en slik sak her. Det var mer originalt her enn i Vestvågøy. Folk her er veldig lett å få kontakt med, men samtidig har jeg opplevd en litt mer reservert holdning her enn i Lofoten. Helgelendingene er litt mer skeptisk til nye ting, tror jeg, men når de først blir med på noe er de veldig trofaste. Lofotingene har lettere for å hive seg med på ting.
Naturkirke
Kirken i Hemnes har ikke vært redd for å ta i bruk naturen i sitt virke, og det har vært utegudstjenester flere steder i kommunen. Okstindbreen, Oksfjellelva, Tetmo, Svalenget og Krokselmoen er bare noen av plassene det har vært gudstjenester. I høst står Furuhatten for tur. Vielser har Holtermann avholdt flere plasser utenfor kirkene, for eksempel ved Bygdetunet, Røssvatnet og i Børgefjell.
Det er ikke alle som er enige i at kirken bør flytte sine aktiviteter utendørs?
Nei, rundt om i landet er det en del som ikke vil ha det. Særlig vigsler er det litt strengt med. Men alle steder jeg har en gudstjeneste ute må jeg også kunne ha en vielse. Jeg kan ikke se noe argument mot å være ute. Ute i naturen, under Guds åpne himmel? Så flott natur som vi har her i Nord må den også kunne brukes på en sånn måte.
Holtermann er et naturmenneske, og glad i Nord-Norge. Han blir glad av å prate om temaet, og naturen hjelper også Holtermann til å koble av, å ta fritt fra presteyrket de gangene han kan det.
Jeg liker godt å gå tur, både i nærmiljøet og på fjelltopper. Lukttinden gav en fantastisk utsikt! Jeg har en drøm om å komme på Dønnamannen, jeg har vært på noen av søstrene, men vil også dit. Vi liker å være i naturen, i fjellet, jeg og Liv. Eller plukke bær. Eller kanskje bare rydde i hagen, det er natur det også.
Han ler litt når vi nevner den lite sære «hobbyen» vi har fått vite han har. Kona har fortalt oss at han slapper av med ved. Saging, klyving og stabling. Det blir minst tre favner i året!
Ja… Jeg synes det er fint å hugge ved. Å gjøre fysiske ting er flott, så når jeg har tid til det er det fint. For meg er det både avslapping og trening samtidig. Helt perfekt!
Livet videre
Som prest blir det ikke mye tid til privatliv, og selv om han bruker mye av fritida si i yrket sier Liv at han stadig har dårlig samvittighet for alle han skulle ha besøkt, ringt til eller skrevet til. Han fins ikke selvopptatt, og tenker først på alle andre.
Har du noen gang tid til å bare være sammen med kona?
Spør du henne blir det nok litt for lite. Hun er en fantastisk kone som holder ut med meg. Men vi har fjorten dager sammen i syden hver januar. Da kobler vi bort alt annet, da er det bare oss. Utenom det prøver vi å holde vennskap vedlike, og med venner over hele landet er ikke det alltid like enkelt. Alle helger er stort sett opptatt, så det blir lite tid for annet enn å være prest.
Du er jo passert 60. Mange i den alderen begynner å tenke på pensjonisttilværelsen.
Jeg tenker ikke slik, ikke enda ihvertfall. Jeg tror jeg enda har mye å bidra med, og jeg håper Vår Herre gir meg anledning til å fortsatt kunne gjøre noe i presteyrket. Det blir sikkert fint å bli pensjonist, og jeg ser for meg at jeg blir en aktiv en. Om jeg bare får være frisk. Jeg har jo vært syk, men er heldigvis helt friskmeldt nå.
Men om de siste årene av yrkeslivet blir i Hemnes vet han ikke helt.
Jeg sa jeg skulle være i Hemnes i ti år, og nå er jeg begynt på mitt ellevte. Jeg trives veldig godt her, og det er ikke noe som er bestemt enda, men hvis det dukker opp en passende stilling i Lofoten så har jeg lyst til å avslutte tjenestetiden min der. Vi har kjøpt et hus i Stamsund, et hus med fin utsikt. Ungene sier at vi er fra Lofoten, det er der vi hører hjemme. Jeg og Liv har fremdeles et nettverk der vi har prøvd å holde vedlike, og det ville vært fint å komme tilbake dit. Så vi får se.
Hvis han forlater Hemnes, hva vil han huske best fra årene her? Hemnesnatta? Kaviarfabrikken? Naturen? Han drar litt på det, før svaret kommer, og det er ikke helt som forventet. Kjærligheten til mennesket og presteyrket går utenpå alt det andre for Harold Holtermann:
Hver gang jeg får lov til å døpe et barn er et favorittøyeblikk. Det er like fantastisk hver gang.
