Joar Leivseth Ulsom fra Rana Trekk- og brukshundsklubb har nettopp nådd mål i årets Iditarod på en imponerende fjerdeplass.
Intervjuet fant sted like før starten på verdens lengste hundesledeløp, nemlig det kjente Iditarod. Løpet går fra byen Anchorage og etter 1.800 km ender løypa i byen Nome. I fjor gjorde Joar Leifseth Ulsom det ingen andre har gjort, nemlig å bli nr. 7 som «Rocky». Rocky kan sammenlignes med det vi på norsk kaller skårunge.
Nå har han erfaring fra fjorårets løp og kan trekke disse kunnskapene med i årets planlegging av løpet. Om Ulsom har noen hemmelig taktikk vil han ikke direkte kommentere. Forholdene i år er annerledes. Det har vært en merkelig mild vinter i Alaska. Her er svært lite snø, mens det i USA har vært en svært hard vinter. I en periode ble det vurdert å legge starten på løpet helt oppe i Fairbanks, men heldigvis kom det litt nysnø for 14 dager siden. Men forholdene kan bli vanskeligere. Det kan gå ut over sledemeier og hundepoter.
Vi tar bilen og setter kursen nordover fra Anchorage. Etter omtrent to timer kommer vi til et lite sted som heter Willow . Stedet er først og fremst kjent for restarten på Iditarodløpet. Joar Leivseth Ulsom, 32-åringen fra Hammeren i Mo i Rana, har funnet byen ideell å bo i hvis du virkelig skal satse på hundekjøring. Vi svinger inn på en mindre veg, et par kilometer nord for stedets eneste butikk og bensinstasjon. Etter å ha fulgt veien inn gjennom granskog kommer vi inn på et stort åpent område. Her står en nydelig villa med et stort anneks. Husene er omkranset av den største hundegården jeg har sett.
Joar forteller at han ble kjent med en familie fra Skottland som var interessert i hundekjøring. De hadde flyttet til Alaska og bygde opp dette stedet. De hadde tilbudt Joar om å leie annekset, som ikke var noe mindre enn et normalt norsk hus.
Joar setter kaffen på bordet og tilbyr oss varme pannekaker som han akkurat har laget ferdig.
Min interesse for hundekjøring startet på Hammaren da jeg var rundt 16 år. Da skaffet jeg meg noen et par hunder som jeg snørekjørte med. Så ble det slede, etter hvert fire hunder, så seks. Og etter hvert har det bare økt på, sier Joar med sitt lune, litt lure smil, mens han serverer pannekakene.
Vi hadde ikke hund hjemme da jeg var liten, så jeg tror nok hundeinteressen kom via mine kamerater. Da jeg var 16 år gikk jeg på Val Landbruksskole i Kolvereid. I forhold til hundekjøring var dette et dårlig valg da jeg med mine fire hunder fant ut at det ikke var gode forhold for hundekjøring i området.
Løypa i Iditarod
Løypa starter i Willow, og det er mye elvekjøring til Finger Lake. Så begynner løypa å klatre opp gjennom Alaska Range. Løypa går gjennom Happy River Steps, et område med mye teknisk kjøring. Etter å ha passert Rohn kommer vi til et område som heter Burns. Her har det vært en stor skogbrann for mange år siden. Noe som er tydelig å se. Området har lite snø så her kjører vi mye på grus, videre over elver og vann til Nikolai som er den første landsbyen på sporet. Herfra er det mye elvekjøring ned til Takotna.
Store forhold
Deretter klatrer vi over fjell før vi kommer til Yukon River. Her åpner landskapet seg og man kan se en hel dag foran seg. Yukon River er ei enorm elv. Vi kjører en 30-40 mil på elva. Det er slik at du ser neste sving på elva, langt foran deg. Når du kommer dit tar det kanskje en time å passere gjennom svingen fordi den er så lang. Da er det om å gjøre å holde deg oppe rent psykisk fordi det er så langt og monotont. Kaltag er siste sjekkpunkt på Yukon River. Da klatrer vi over en passasje som går over til kysten til Unalakleet.
Alle tror at kysten her oppe er flat, men det er her bakkene og fjellene kommer. Så kjører vi ganske lenge på havis. Når vi kjører ut fra Shaktoolik og hvis det er klarvær, så ser du mot neste sjekkpunkt Kojuk som det tar cirka syv timer å komme til. Da ser du lysene hele tiden, men det føles som om du aldri kommer dit. Å endelig komme til Nome er helt spesielt. Da jeg kom dit var det kveld. Da er det en stor fest der. Folk kommer strømmende ut fra alle barene. Mye folk har reist dit med fly som er eneste framkomstmiddel. Alle hotell er fulle. Da jeg kom dit lå jeg 16 sekunder foran neste hundespann så det ble en skikkelig innspurt opp gata der. Mottakelsen jeg fikk var bare helt fantastisk.
Hviletid
Under løpet har deltakerne en del obligatoriske pauser. En stopp på 24 timer som kan tas når som helst i løpet, videre en åtte timers stopp som må tas på Yukon River. Så har de en åtte timers stopp på siste sjekkpunktet. Utenom dette har løperne mange pauser på mellom to og fire timer som de kan ta hvor som helst på løypa.
Det begynne å gå opp for oss at det må være en formidabel prestasjon å fullføre Iditarod og spør Joar om det går an å sovne av på sleden.
Ja det skjer. Du kan bli så trøtt at du kan stå å sparke eller du må ut å løpe ved sidene av. Men du kan likevel bli så trøtt at du sovner. Det er om å gjøre å finne på mange rare ting for i det hele tatt å kunne holde meg våken.
Elg og Ulv
Ser du mye dyr langs sporet?
Ja, det er mye elg i sporet. Elgen her har en noe mer aggressiv adferd enn den vi har hjemme i Norge. Dersom det ikke er altfor mye snø, går elgen greit unna sporet, men med ku og kalv og mye snø i sporet så kan elgen være direkte skummel. Da står den bare på sporet og vil ikke flytte på seg. I et slikt tilfelle er det bare å forlate sporet og kjøre rundt. Av erfaring kan jeg si at hvis du kommer nærmere enn 15 meter fra elgen så angriper den. Det skjedde med meg en gang jeg var ute på treningstur. Den sprang rett gjennom hundespannet. Det gikk heldigvis veldig bra. Ingen av hundene ble skadet. Det var noen kroker som ble ødelagt. Hundene lå bare på bakken og skrek. På mine turer har jeg sett en del ulv. Det er bare trivelig. Som regel står de bare et stykke unna og ser på. Om natta hører jeg ofte ulene fra ulveflokker. Det er spesielt.
Forhold til hundene
Joar Leifseth Ulsom har etter amerikanske mål en svært liten kennel, med rundt 30 hunder. Han trener 20 av dem spesielt med tanke på Iditarod. På selve løpet skal han bruke 20 av dem.
Jeg har et svært nært og godt forhold til alle mine hunder, etter å ha kjørt med dem mange hundre mil. Jeg har navn på alle hundene, og vet akkurat hvordan de oppfører seg, hvilken vekt de skal være i, når de vil spise og hva de vil spise. Jeg er sjelden hard mot hundene mine, det eneste jeg ikke tolererer er slåssing. Jeg kan slippe 20 hunder løs og gå tur med dem, alle kommer tilbake. Alle kan navnene sine, og når jeg roper på dem kommer de øyeblikkelig.
Joar ser på klokka. Han har avtale med veterinæren i Wasilla hvor han skal få sjekket hundene før løpet. Vi er litt redd for å bruke for mye av tida hans i de få dagene han har igjen før løpet starter. Derfor takker vi for en trivelig prat og tar turen ut i hundegården for å treffe hundene, før vi returnerer til Anchorage.
Dramatisk
Årets løp ble en dramatisk affære, også i Alaska er det i partier uvanlig lite snø. Dette skapte store problemer i starten av løpet, og mange måtte bryte etter voldsomme uhell. Ulsom startet noe forsiktig, men lå inne blant de 25 beste hele veien. Etter å ha passert halvveis begynte han å plukke plass for plass. Søndag passerte han tidligere vinner, Robert Sørlie, og så seg aldri tilbake.
I mål var det kun tre førere foran han, en imponerende prestasjon i en svært utfordrende utgave av løpet.
