Stappfullt lokale igjen, nå på Rutebiln og til ære for Solveig Slettahjell og hennes faste makker Morten Qvenild på piano samt mye annet.
Nevnet piano var forresten Hemnes Jazzforums splitter nye flygel, donert i anledning denne festvialen av Helgeland Sparebank og her for første gang brukt på en av deres konserter. Qvenild sa med en smule overraskelse et stykke uti konserten at dette faktisk var samme flygeltypen som han hadde hjemme i sitt eget studio!
I alle fall, Slettahjell og Qvenild baserte denne konserten på sitt album «Antologie» fra 2011, hvor de tolket flere nyere låter innenfor pop-/rocksegementet på sin egen og tildels svært så «nedstrippede» måte. Mange synes Slettahjell og Qvenild kan bli nettopp FOR avdempet i lengden, men det viser seg at i alle fall i «live»-situasjoner ER den dynamiske variasjonen en god del større enn f.eks. det de gjorde i studio på nevnte plate. Rolling Stones «Wild Horses» blir f.eks. en helt annen type låt i deres tapning, og det atskillig varere klangbildet de legger opp til gjør at nok flere enn bare undertegnede for første gang faktisk blir gjort fullt og helt oppmerksom på Mick Jaggers tekst her. I denne nærmest «innzoomede» tapningen viser Jagger seg å være atskillig dypere i sine tekstlige observasjoner enn det den folkelige myten om Stones kan antyde kun ved et overfladisk bekjentskap til både bandet og denne låten.
Suger inn lytteren
Dette kan også sies å være et karakteristiska for duoen rent generelt; Når uttrykket er slepet såpass ned til «the bare essentials» tvinges nærmest lytteren til å rett og slett høre bedre etter både tekster og melodier, og jeg var en av de i salen som pådro seg et par positive overraskelser i forhold til materialet de presenterte (jfr. Stones her, for eksempel), et materiale de fleste har hørt opptil mange ganger i sine mer utbroderte originalversjoner.
Qvenild er en fantastisk pianist, og både akkopagnementet og soloene hans er av høy klasse. Det slår en at dette er riktig «komplisert» rent musikalsk uten at han gjør et nummer av det, Qvenild har minimalt med «scenshow» der bakom flygelet som også er med på å gi dette inntrykket.
Slettahjell på sin side har en varm og litt hes klang i røsten sin, et stort register både i «antall toner» og hva angår uttrykksmåte. Hennes litt slørete altstemmen (i motsetning til Live Maria Roggen i Come Shine sin glassklare sopran) med en iboende og alltid «følbar» tyngde (selv i de mest forsiktige passasjene) samt tildels imponerende «trøkk» når det er nødvendig. Disse elementene minner undertegnede om storheter som Radka Toneff og Sidsel Endresen, uten at det er i nærheten av imitasjon av den grunn (Endresen har også vært sanglærer for Slettahjell for 20 år siden og satte naturlig nok sitt preg på en da purung sanger tidlig i sin musikalske utvikling).
Effekter med måte
Etter «Peeling off the layers» av det relativt ukjente svenske bandet Wildbirds and Peacedrums, hvor Qvenild også utmerket seg med blant annet samplingsteknikker. Effektene benyttes smakfullt, det er ikke nødvendigvis tilfelle hos alle musikere som bokstavelig talt får mange knapper å trykke på.
Hemmelig låt
Neste coverlåt ble introdusert på denne måten; «Vi kunne ha blitt saksøkt på hue og rævva for dette, så derfor tok vi ikke denne sangen med på platen. Så ikke si høyt at vi likevel gjør den her i kveld!».
Det viste seg å være en her ikke-navngitt låt skrevet av en ikke-navngitt, men berømt artist og låtskriver, kjent for å være relativt kortvokst, afroamerikaner og aktivt medlem av Jehovas Vitner. Ingen navn nevnt,altså! Her viste Qvenild eg som en pianist beherskende «ordentlig» bluesstil krydret med dertil hørende jazzelementer til fulle, han er en musiker med mange (gode) sider, og nok en gang; Han gjør ikke noe ut av det hverken teknisk eller som her i en live-situasjon rent visuelt, han «bare» spiller (noe som holder i massevis).
Høydepunkt i kø
Vi var innom Annie Lennox «The saddest song Ive got» før Leonard Cohens «Famous blue Raincoat», og sistnevnte var for herværende anmelder det desidert største musikalske høydepunktet (av flere) på Rutebiln lørdags kveld. Over en seig valsetakt i pianoet gir Slettahjell «alt» og viser at hun også har en fortid innenfor gospel og spirituals. Det låt i så måte veldig «autentisk», og for de som såpass langt uti konserten fremdeles mente at hun har noen stilistiske begrensninger (på det tidspunktet var et nok relativt få) var nok dette siste spikeren i kista for den oppfatningen.
Sidsel Endresens «Okay» var den mest «eksperimentelle» låta i settet, og her som flere andre steder brukte Qvenild et slags «lekeinstrument» koblet opp til sin datamaskin. Instrumentet lyder navnet Omnichord, og skulle i følge Qvenlids sitat fra reklamen gjøre deg til musiker «in nine seconds flat»! For en allerede eminent spillemann som ham viste dette litt underlige elektroniske apparatet seg å ha svært så mange muligheter klangmessig, og var et morsomt og i hans hender (nok en gang) smakfullt tillegg til klaverlyden i bånn.
Rundet av med skikkelig pop
I Qvenilds egne komposisjon «For all the birds» nådde vi det rent lydmessige toppunktet i konserten, og også her var gospelfeelingen i Slettahjells stemmebruk og tolkning klart følbar. Dette var også hovedpunktet rent tolkningsmessig i Gnarls Barkleys radiohit «Crazy», og nok en gang tar jeg meg i å faktisk høre etter teksten, som til min overraskelse (i likhet med Stones-låta tidligere) viste seg å faktisk være nokså dyptpløyende tekstlig i Slettahjells tapning. Dette var den siste låten i det oppsatte programmet, men duoen tok seg god tid til å gjøre hele to ekstranumre; Først «en skikkelig poplåt fra åttitallet» (Slettahjells egne ord, med vekt på «skikkelig»), nemlig «True Colours», gjort kjent med Cyndi Lauper, og Tom Waits «Take it with me», som ikke kan sies å stille særlig langt bak originalversjonen.
Et entusiastisk og svært så lydhørt publikum takket duoen med langvarig, stående applaus for en konsert som var et herlig (og for mange helt nødvendig) hvileskjær (men som vel kommer frem ovenfor er dette MYE mer enn bare kontemplativ «meditasjonsmusikk») mellom de forrykende konsertene til Ytre Suløens Jassensemble og den umiddelbart påfølgende med Matthias Eick Quintet. Dette var, i alle fall for Avis Hemnes anmelder, et av festivalens (etter hvert ganske mange) desiderte høydepunkt.
