Pixel åpnet Hemnesjazz, og gjorde samtidig den første konserten i Rutebiln. Og bandet var et spennende bekjentskap for de fremmøtte.
Pixel fikk æren av å innvie det «nye» lokalet, Rutebiln (som har en ærerik festivalhistorie fra den tida det som «Svartpuben» var en del av hotellet) på torsdag kveld. Rent publikumsmessig kunne oppmøtet ha vært større (ca. 85 stykker overvar seansen), men mye av grunnen til det var nok at Pixel kom litt i skvis mellom åpningskonserten til The Real Group og de lokale heltene i Alfhilds Balkong. Men stemningen var det ikke noe å si på hverken i salen eller på scenen.
Pixel er et utrolig samspilt band, og det er merkbart fra start. Blåserne og vokalen (når den er med) blander seg som om det ble spilt (og sunget) av én person, og holdes oppe av et konstant driv i Wangs bass og slagverket traktert av Jon Audun Baar. Selv om de store utladningene var bevisst holdt nede i starten ligger energien klart merkbar i bunn mens de spilte seg gjennom både «gamle» (fra fjorårets plate, «Reminder») låter som «Be Mine» og «She knows» og nye, som «Farris». Nevnte energi blir så sluppet helt løs i «Call me», en utrolig «tøff» låt hvor Wang tar frem rockestemmen og dundrer løs på den ikke navngitte adressaten i teksten, som hverken ringer henne eller tar initiativ.
Det er veldig oppløftende å observere at Pixel ikke har bundet seg til studioversjonene av låtene sine, men lar dem leve sitt eget liv «live», ikke alle våger å ta den risken, ikke engang i et såpass «fri» stil som dette. Eksempelvis improviserte saxofonist Anders Lassen seg (alene) fra nettopp «Call me» til neste låt helt uten at det hørtes påtatt ut eller som om at det virker nøye planlagt på forhånd.
Wangs stemme kan også forandre seg helt uanfektet fra «sint ung dame»-imaget man hører et eksempel på i foregående til en mer vár og nærmest hulder-aktig røst. Hun har uansett en ganske så atypisk jazz-stemme, klar, lys og uten et snev av vibrato.
I «Wake up» er stemmen hennes ofte alene med bassen eller en av blåserne, her snakker vi om et talent for «linjer» som både følger og går mot hverandre (husk at kvartetten ikke har noen «støttende» akkordinstrumenter) som alle i bandet besitter mye av.
En detalj som undertegnede bet seg litt merke i var de mer rolige «mellomspillaktige» passasjene, de er tildels strukket for langt ut og kunne med fordel ha vært kortet betydelig inn på, selv om det som sagt både er fint å høre på og bra gjort rent teknisk. Her har de litt å lære, men jeg tillater meg å ha betydelig med «slack» for et band hvor gjennomsnittsalderen er godt under 30 og utførelsene er gjennomgående av høy klasse.
Den nevnte evnen mellom den syngende Wang og blåserne til å høres ut som ett (akkord-) instrument ble stadig utforsket, og var konstant imponerende, og enkeltprestasjonene fra både trompetist Jonas Kilmork Vemøy, saxofonist Lassen og trommeslager Baar er uten nevneverdige lyter. At de fungerer såpass utmerket både som «kollektiv» og rent solistisk er faktisk noe som ikke kan tas for gitt, mange «større» artister i sjangeren er definitivt best når de opererer i den ene eller andre leiren (vanligvis den rent solistiske) og det er slettes ikke selvsagt at de behersker begge. Ofte er grunnen at de over lang tid har utiklet seg uavhengig av hverandre til typiske solister, men her er Pixels unge gjennomsnittsalder og korte fartstid faktisk å regne som et ess i ermet.
Baar fikk, som seg hør og bør fra en trommis, virkelig tatt seg ut i flere av up-tempo-låtene, men undertegnede mener at Wangs basspill faktisk fikk vist seg best frem fra alle vinkler i de mer rolige partiene, å være en dyktig bassist (noe hun utvilsomt er) er ikke avhengig av å spille fortest mulig, trass i myter om det motsatte. Via «Passport», en av de «nye» låtene som kommer på neste album (til høsten) fikk Wang som låtskriver vist frem en mer «mystisk» side (tenk de mer kontemplative passasjene i John Zorns «Naked City»), og teksten bestod her faktisk bare av selve tittelordet. Fiffig og slettes ikke så sært som det kan høres ut som. Den mer rocka «Space» som umiddelbart fulgte hadde noen skjevheter i rytme (for ikke å snakke om den noe snurrige teksten) som nesten hørtes ut som «tyvegods» fra Farmers Market, et tyveri som overhodet ikke kan regnes som negativt.
I den siste låta på konserten, «I hang» var nok en gang ganske store friheter tatt i forhold til den «offisielle» studioversjonen, og det er som antydet ovenfor en styrke, spesielt innenfor jazzsegmentet rent stilistisk.
Som plata herværende anmelder hadde gleden av å anmelde i Avisa Hemnes nylig er helhetsinntrykket av Pixel at de er et spennende og friskt nytt pust i norsk jazz. Det at de spenner fra mer typisk moderne jazz til nesten ren rock/pop, både blandet i samme låtmateriale samt har sanger som mer «rent» kan kategoriseres som det ene eller det andre er en styrke og holder lytteren på alerten, så og si. Wangs låtskriverstil er såpass karakteristisk at helheten gjennomgående er ivaretatt i alle fall.
OG; Det at Wang ikke har sunket ned til det nivået å bare bruke gjengen sin nærmest som et slags «backingband» for fremhevelse av seg selv (de heter tross alt «Pixel» og ikke «Ellen Andrea Wang Quartet») er veldig bra og sier litt om at Wangs musikalske prioriteringer ligger utenfor seg og sitt.
Hadde dette i så fall vært målet hennes ville hun utvilsomt f.eks. ha sunget mer enn hun gjør for å gjøre sin egen person mer «synlig», men uttrykket til kvartetten er såpass kollektivt at de i så fall måtte ha gjort en del musikalske omprioriteringer som ikke nødvendigvis ville ha vært til fordel for den helheten som var å høre på konserten.
I alle fall: Mer Pixel, takk!
