Forventningene var store før Farmers Market entret scenen, og trolig gikk ingen skuffet hjem.
Selv om de fleste konsertene på årets festival var å regne som fullsatte, var utvilsomt denne den som tok kaka slik sett. Festivalteltet var så fullpakket med folk at bevegelse utenom bare å sitte eller (for de fleste) stå var mer eller mindre alt man kunne gjøre. Det la ingen demper på stemningen i det hele tatt, for konserten dro publikum nærmest med makt inn i Farmers Markets underlige, til tider hysterisk morsomme og samtidig dypt musikalsk intelligente verden og holdt dem der i et jerngrep i en og en halv time.
Kan ikke beskrives, må oppleves
Farmers Market består av Stian Carstensen (trekkspill, gitar, m.m.m.m.), Nils Olav Johansen (gitar/vokal), Trifon Trifonov (saksofon), Finn Guttormsen (bass) og Jarle Vespestad (trommer), og kan sies å være stilistisk fullstendig ubeskrivelig hvis man tenker «sjanger». Det er en halsbrekkende mikstur av jazz, østeuropeisk (og også noe norsk) folkemusikk, country og bluegrass, (bevisst) glatt pop, rock og til tider renspikka trashmetall. Selv for herværende anmelder som både har hørt dem live flere ganger før (første gang for min del var i Mosjøen i 1997, siden da har jeg vært en dypt beundrende fan) og også har flere av platene i sitt eie (den siste kom i fjor) er det fremdeles nesten umulig å yte dem en rettferdig beskrivelse i rene ord. Dette er en gjeng som faktisk lever opp til klisjeen «Kan ikke beskrives, bare oppleves», men vi gjør likevel et forsøk på å skissere hovedpunktene her.
Allsang ad undas
Allerede i låt nummer to kan man komme opp med følgende oppsummering/beskrivelse som rett og slett bare ser tungt surrealistisk ut på papiret; Michael Jacksons «Blame it on the boogie» i 4 1/2 fjerdedelstakt og vrenggitarsolo som gradvis går over til Stevie Wonders «Sir Duke» omkalfatret til hvem vet hvilke(n) taktart(er), hvorpå Carstensen og Johansen prøver etter beste evne (og med mer enn bare et snev av pur, lystig ondskap…) å få salen med på allsang på låtens velkjente basstema. Det går naturlig nok fullstendig ad undas for et kronisk flirende publikum sin del…
Morsomt
På Gerry and the Pacemakers «Ferry cross the Mersey» tar Johansen og Carstensen frem henholdsvis smørstemme og «sleip» steelgitar (sistnevnte effekt overdrevet til langt ut i det absurde) og gir låta et nytt og (om ikke annet) spennende liv i for den ukjente taktarter og klangbilder, dog aldri så «ute» at selve låta blir ugjenkjennelig. HVIS man ser bort fra at teksten for anledningen er oversatt til arabisk, selvfølgelig. Og når Johansen med ett av sine mange underlige (og nok en gang rent skriftlig ubeskrivelige) musikalske sprell innbefattet røst, gitar og gummiansikt under denne til og med greier å få bandets «steinansikt-alibi» Finn Guttormsen til å le, da ER det virkelig morsomt!
Store sprang
Utover konserten dukker de underligste musikalske assosiasjoner opp, fra Elgars «Pomp and Circumstance»-marsjer til gamle norske MGP-hiter, og man gir seg bare ende over av å observere en slik musikalsk kreativitet utspille seg live på en scene. I tillegg blir dette aldri det ringeste snev av påtatt morsomt/»fikst» (som kanskje noen lesere har merket fra tidligere anmeldelser har undertegnede en viss «radar» og en svært så velutviklet allergi hva angår nettopp sånt…) på tross av at de høyst bevisste overdrivelsene står i kø: Som når Carstensen annonserer at «Nå skal vi varte opp med litt rolig musikk» og bandet lirer av seg en utitulert, sirupsseig countrylåt som er så til de grader «over the top» med blant annet tidligere nevnte steelgitar i fri utfoldelse og så slepende sang fra Johansen at å høre noe særlig av teksten blir omtrent umulig…
Dyktige musikere
De øvrige musikerne som ikke er såpass «i front» som Carstensen og Johansen MÅ jo også nevnes. Guttormsen og Jarle Vespestad har stålkontroll på de allestedsnærværende kompliserte rytmene og leker seg rett og slett med disse i en situasjon hvor det for mange andre, selv høyst oppegående musikere, er vanskelig nok bare å trampe takten. Trifon Trifonov spiller de til tider uhyggelig komplekse melodiene og rytmene på altsaxen sin som en konsertpianist spiller «Lisa gikk til skolen» og greier uten et snev av vansker også å kjøre flotte improvisasjoner oppå dette i tillegg. Carstensen er overalt, han besitter et elektronisk apparat som kan gjøre trekkspillklangen hans om til et høyst overbevisende Hammond B3-orgel, han trakterer både akustisk og elektrisk fløyte, synger og scatter (bra, faktisk!) og er en nesten like virtuos gitarist som han er trekkspiller. Et par «gitardueller» mellom ham og Nils Olav Johansen ble det også satt av tid til gjennom et program som var så tettpakket med begivenheter og overraskelser at bare halvparten ville vært forbløffende for hvilket som helst annet ensemble.
Respektfull radbrekking
Etter å ha radbrukket (dog med en viss respekt) Glenn Medeiros 80-tallsslager «Nothings gonna change my love for you» til det nesten ugjenkjennelige var konserten å regne som over rent formelt sett, noe som ikke så ut til å bry et ekstatisk publikum nevneverdig. De ville selvfølgelig ha mer. Men Carstensen annonserer ekstranummer fra scenen med lovnaden «Ja, dere skal få trommesolo!» og vi får to av deres gamle hits i rask rekkefølge. «Some Fag Rag» (en stumfilmmusikk-parodi som sklir betydelig ut utfra dette utgangspunktet) og «Teknopolsanitza», en låt som tittelen også antyder er en salig miks av tekno (og da spesifikt artisten «Scooter» sin variant) og Rørospols… Og jada, nok en gang er surrealismen påtagelig når man ser dette nedskrevet ned i skriftlig form, men det er også her en slags pervers logikk bak denne kombinasjonen. Vi fikk i tillegg vår lovede trommesolo fra Vespestad, et aldri så lite show i seg selv som nok tok pusten fra flere i salen.
Utslitt publikum
Etter dette slo faktisk et jublende publikum seg til ro med det de hadde fått servert (i en grad «ro» er et ord som i det hele tatt kan brukes i forbindelse med en Farmers Market-konsert), en og en halv times forrykende, tildels nesten uvirkelig musikalsk show med det som må være noen av de mest eminente musikerne i Norge, besittende en kreativitet og en musikalsk intelligens som man nesten skulle tro måtte være fra en annen planet… Vi bøyer oss i støvet!
