Klemetspelet, skrevet av Stig Bang (tekst) og Kjell Joar Petersen-Øverleir (musikk) hadde altså sin etterlengtede premiere på Jamtjorden fredag kveld.
En intet annet enn imponerende satsing ville det vært uansett resultat, men mye av skuespillerprestasjonene (ikke minst av de mange «amatørene») var på et såpass høyt nivå at det mer enn innfridde som et gangbart produkt rent kunstnerisk. Disse i kombinasjon med helprofesjonelt lyd, lys og scenografimannskap og alt dette under ledelse av regissør Ada E. Jürgensen gir et helhetsinntrykk i kombinasjon med musikk og produksjon som svært så helstøpt.
Levende Anna
Spesielt Klemets kone Anna, spilt av Cecilia Persson, blir «levende» i hennes tolkning, og tar faktisk litt luven av Simon Marainens hovedrollefigur. Da får man tilgi at hun til tider synger direkte surt, men det trekker noe ned. Det blir i alle fall veldig tydelig når selve koret (bestående av Bygdefolket, altså nevnte amatører) til forskjell fra henne ER såpass «veltrent» sangteknisk og stødige i intonasjonen som de faktisk er, en ikke ubetydelig fjær i hatten til musikalsk leder Tor-Petter Aanes her, altså.
Høy standard
Petersen-Øverleirs musikk er som vanlig av jevnt over høy standard, og blandingen av hans sedvanlige pop-/jazzuttrykk med samisk folkemusikk blir aldri påtatt i denne settingen, en problemstilling man ofte ellers møter med stilfusjoner.
Men jeg skulle så gjerne ha hatt mer av den, det er rett og slett for lite musikk i de ca. 100 minuttene spelet varer. Og det kunne blant annet ha hatt en positiv effekt på et til tider rotete manus, enkelte scener (f.eks. gav hele den første halvtimen meg fryktelig bange anelser for fortsettelsen) gir ingen særlig «mening» i helheten og sømmene mellom scenene er til tider i overkant synlige. Historiene om Klemet Perssons liv henger altså tildels dårlig sammen, her kunne man med hell både kuttet og erstattet en del av dialogen med rent musikalske overganger eller sanger, og dermed i en håndvending ha rettet opp de to hovedankepunktene jeg har ovenfor denne produksjonen.
Høy klasse på de yngste
Som jeg sier innledningsvis, prestasjonene på scenen er det lite å utsette på totalt sett, og det man har fått til med de yngre skuespillerne, og da spesielt samspillet dem imellom, er av høy klasse. Også flertallet av enkeltprestasjonene blant de «voksne» amatørene er svært gode og til tider nesten profesjonelle.
Ingen blir skuffet
I alle tilfelle tror jeg svært få av de nærmere to tusen(!) publikummerne som har løst billett til helgas forestillinger vil bli noe nevneverdig skuffet totalt sett, vekten av det som trekker opp kontra det som trekker ned er betydelig større. Men et velment råd fra anmelderen som i skrivende stund endelig har klart å komme seg innomhus; Ta på godt med klær!
I papiravisa på torsdag kommer en fyldigere anmeldelse.
