Etter de «offisielle» åpningsord fra festivalsjef, ordfører og konferansier samt utdeling av diverse fortjente priser var det klart for The Real Group i Hemnes kirke, den internasjonalt suksessrike svenske a capella-kvintetten.
At de var å regne som et stort trekkplaster var ikke feil tenkt, over 500 publikummere hadde tatt turen, mange av disse langveisfra, for å oppleve dem denne tordagskvelden.
The Real Group er uformelt ledet av tenor og arrangør Anders Edenroth, og mye av mannskapet har blitt skiftet i løpet av disse årene, men Edenroth og bass Anders Jalkeus har vært med siden starten for nesten 30 år siden.
De åpnet med et smell, nærmere bestemt låta «Pass me the Jazz» av Edenroth, og responsen uteble ikke fra et begeistret publikum. Spennvidden på reportoaret deres er større enn mange skulle tro, de eksperimenterte blant annet med loop-teknikker (for de som var på Håkon Kornstads solokonsert i parken under festivalen 2010 burde dette være kjent) med en såkalt «loop station» som spiller inn korte riff der og da som går og går fortløpende som underlag for det som skjer «live» på scenen. En artig effekt, men bør ikke brukes i store doser, og The Real Group er klar over dette: Apparatet var i bruk bare ved én senere anledning under konserten.
I denne låten (med navnet «Words») kan man sies å være godt inne i pop-sjangeren, og litt senere gikk de rett inn i countrystilen med den svært så morsomme «A minute on you lips, a lifetime on your hips» av sopran Emma Nilsdotter (fremdeles arrangert av Edenroth), en sang som handler om noe så hverdagslig som det å spise kanelboller (som jo også i følge tittelen ikke er sunt i store doser…).
Sangerne veksler på å snakke mellom sangene og introdusere disse. Det er gjennomproft og aldri i nærheten av stotrende eller nervøst (ikke alltid man ser slikt selv blant profesjonelle musikere, mange av deres prioritet ligger primært på det rent musikalske). De serverte også humoristiske historier både om sangenes opphav og glimt fra turneer og konserter de har vært med på.
Et medley av låter fra den store storbandlederen Count Basies repertoar var for undertegnede høydepunktet på konserten. Her fikk alle fem vist seg frem både solistisk og som ensemble, og nok en gang nevner undertegnede Edenroth som er en brilliant arrangør. Kombinasjonen av dette med helprofesjonelle sangere er uslåelig sånn sett, men man skal huske at med disse sangerne som har en spennvidde fra dypeste bassregister til langt opp i stratosfæriske sopranklanger som gjør dette «enklere» å arrangere enn man kan tenke seg ved første «ørekast». På grunn av dette store, nesten orkestrale registerspennet er det få andre vokalgrupper eller kor (selv profesjonelle) som rett og slett er kapabel rent teknisk til å synge disse arrangementene, og de er uansett skreddersydd for nettopp disse fem og hver av deres tekniske ferdigheter.
Tenor Morten Vinter, kvintettens «danske alibi», hadde dog bidratt med ett arrangement på Sanne Salomonsens gamle 90-tallshit «Den jeg elsker», noe han kom utmerket godt ifra. Gruppa vartet deretter opp med en veldig vakker versjon av den kronisk vanskelige (å synge) «Nature Boy», mest kjent i Nat King Coles versjon, og etter ovennevnte Basie-medley var denne lavmælte versjonen en svært god andreplass i konserten for herværende anmelder.
En ting som er verdt å merke seg er at gruppa har koreograferte beveglser på scenen, de står nesten aldri stille. I mine øyne kan dette bli litt påtatt når ikke sangen de til enhver tid synger umiddelbart inviterer til det, men det også døden rent visuelt om de hadde blitt stående, så en mellomting som ikke er så overtydelig forhåndsplanlagt ville vært bedre, det var etter min mening til tider forstyrrende å se på.
«Vår tenor» av den nå avdøde visesangeren Birger Sjöberg var et av de absolutt morsomste øyeblikkene denne kvelden, hvor bass Jalkeus fikk utfolde seg med alt han hadde på lager av både sangteknikk (han gikk langt opp i tenorregisteret) og «sceneshow». Mange i publikum var korsangere og kjente godt igjen fenomenet om den litt fisefine solisten som dukker opp i diverse amatørkor til tider. Og derfra gikk gruppa rett over til Michael Jacksons «Bad», et grep i en konsertsetting som ikke kan kalles annet enn effektfullt til tusen. Den «offisielle» avslutningen av konserten var en av Edenroth sterkt komprimert versjon av åpningssatsen i Mozarts Symfoni nr. 40, som ble spunnet videre på i alle mulige retninger. Artig, men nok en gang virker den øyensynlige spontaniteten å være planlagt til bunns, i likhet med (etter nesten hysteriske tilstander i publikum og kontiuerlige jubelrop og trampeklapp) det obligatoriske ekstranummeret, komplett med dansetrinn og hele den pakka; Psy sin megahit «Gangnam Style», her oversatt til «Stockholm Style».
At publikum som helhet var storfornøyde og mektig imponert over The Real Groups prestasjoner (dette siste gjelder utvilsomt også for meg) klarer undertegnede ikke helt å slippe taket i følelsen av at det som antydet over er litt for «glatt» og «polert». Ingenting, ikke engang snakkingen mellom låtene ser ut til å IKKE være planlagt i detalj på forhånd, og en gjennomlytting av noen av sangene på plate i etterkant bekreftet at de høres helt kliss like ut «live» som i studio. Lydbildet er også veldig preget av ustanselig aktivitet ved miksepulten (de hadde tross alt med seg egen lydmann), og det kunne vært veldig morsomt å ha hørt gruppen uten dette aspektet rent lydmessig.
Men bevares, man bare bøyer seg i støvet for noen helproffe sangere som synger helproffe arrangementer med helproff koreografi og lyd, og at publikum fikk det de kom for var utvilsomt. Den malurten jeg heller i begeret her på tampen er uansett min personlige oppfatning som anmelder (og praktiserende musiker), ingen kan la være å bli nesten lamslått av en åpningskonsert som setter en slik standard for festivalen som denne!
