Come Shine leverte en konsert publikum kommer til å huske i mange år framover.
Come Shine, bestående av Live Maria Roggen (vokal), Erlend Skomsvoll (piano/arrangør), Sondre Meisfjord (bass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer) har opptrådt på HemnesJazz før, nærmere bestemt i 2001, samme år som de debuterte med sitt selvtitulerte førstealbum. Senere ble det to til («Do do that voodoo» fra 2002 og en liveplate med Kringakstingsorkesteret i 2004) før de tok en lengre pause for å gjøre hver sine ting.
Etter å gradvis ha gjenoppstått fra 2011 og gjort sin offisielle «returkonsert» på Kongsberg Jazzfestival tidligere i sommer (de skal også spille inn sitt tredje studioalbum nå til høsten) kom de altså til Hemnesberget denne flotte lørdagsettermiddagen, hvor de møtte en i praksis fullsatt kirke (ca. 400 tilstede), dog ikke i så ekstrem grad som gårsdagens The Real Group gjorde.
Come Shines «greie» er å dissekere og deretter sette sammen igjen gamle, velspilte standardlåter som enhver med bare det letteste snev av jazzinteresse burde være godt kjent med i mange forskjellige versjoner.
Dette kan høres sært ut på papiret, men det er ikke sammenlignbart med f.eks. salsabandet «Senor Coconut» som har gjort det til sin spesialitet å gjøre salsaversjoner av bl.a. Kraftwerk.
«Vi er veldig glad i disse gamle standardlåtene, og vi gjør våre nytolkninger av kjærlighet til dem», sa Live Maria Roggen i løpet av konserten, og undertegnede har ingen problemer med å tro fullstendig blindt på den uttalelsen.
Konserten var en miks av både «gammelt» (altså fra tidligere plater, alt stoffet deres er jo pr.def. «gammelt») og «nytt». De startet med «Cant help lovin that man of mine» som begynte ytterst forsiktig, men som via Skomsvolls solo dro seg opp til et kjempeklimaks før det roet seg sånn noenlunde ned igjen til slutt. Dette bandet besitter en dynamikk som nesten ingen andre band i Norge (uansett sjanger) har, godt hjulpet av en av kongerikets mest «musikalske» trommeslagere, Håkon Mjåset Johansen.
Jeg nevnte salsa over, og den kom også her, i den tildels ihjelspilte «My funny Valentine». Dette gjør låten nesten helt ny, selv om det omtrent ikke er forandret noe på melodi eller akkordgrunnlag. Det er Skomsvolls fikse arrangement og nevnte litt «uvante» (men fullt ut passende) rytme som «gjør» låten i Come Shines versjon. Her fikk Roggen bevist at hun er en av ytterst få jazzvokalister her til lands som behersker scatsang (jfr. gamle storheter som Ella Fitzgerald og Sara Vaughan) til fingerspissene.
Med disse to kontrasterende låtene kan man vel si at den høye standarden for konserten var satt (det var også fine soloer både fra Skomsvoll og Johansen, dette kommer jeg tilbake til nedenfor), så i samme slengen hoppet de på nok en «godt brukt» standardlåt som «alle» har hørt, nemlig «Autumn Leaves». Roggen sang første vers på originalspråket fransk (låten er skrevet av franskmennene Joseph Kosma og Jacques Prevért), først akkompagnert av Arvo Pärt-aktige (estisk samtidskomponist med bred apell også i jazzmiljøer) minimalistfigurer før det gikk over i en tung og seig valsetakt. Her har Skomsvoll faktisk reharmonisert låten ganske betydelig, men melodien er såpass lett gjenkjennelig at det ikke er så merkbart som man skulle tro.
Tekstene til mange av disse standardlåtene (og «Autumn Leaves» er ikke noe unntak) er ofte svært enkle og tildels banale for et 21.århundre-øre, men Live Maria Roggen får publikum til faktisk å tro på disse likevel, innlevelsen hennes er uhyre sterk og tolkningene så overbevisende at man nesten ikke tenker over dette aspektet.
Dette med tekstlig enkelhet er dog ikke tilfellet med Stephen Sondheim og Leonard Bernsteins «Somewhere» fra «West Side Story» som var neste i rekken. Her er nok en gang kompet nesten «på siden» av (den uforandrede) melodien, og Skomsvolls pianospill både her og i flere andre låter minner faktisk undertegnede om et edderkoppnett hvis man skulle spørre etter første assosiasjonen som slår meg i så henseende.
Bassriffet fra Led Zeppelins «A whole lotta love» ble brukt som basis for Duke Ellingtons «In a sentimental mood», og man blir nesten forledet til å tro at disse låtene er lagd på samme lest selv om likhetstrekkene mellom originalene i praksis er minimale. Her skiftet Skomsvoll over til afrikansk djembe (en slags håndtromme) før han på få sekunder greide å komme seg på andre sida av scenen for å spille enda en halsbrekkende pianosolo (nok en gang med nevnte «edderkoppnett» og kontrastert med store, tjukke blokkakkorder, hans andre hovedkarakteristika som pianist). Det er fascinerende å se på Skomsvoll når han spiller, han vrir hele kroppen frem og tilbake, og når det «tar av» reiser han seg delvis fra pianokrakken. Dette siste skjedde flere ganger i løpet av denne konserten, også i denne låta.
Håkon Mjåset Johansens trommesolo her ledet uten opphold inn i «Speak softly, love» fra «Gudfaren»-filmene («krydret» med en del andre musikalske sitater fra Nino Rotas legendariske musikk til disse klassikerne) i en svært så «høstlig» versjon karakterisert av tunge pianoakkorder i lavt register. Her utforsket Roggen også kirkerommet med stemmen sin, vokalisering også uten mikrofon la seg som et klangteppe over bandet.
Roggens tenikk som sanger er helt formidabel og vanskelig å beskrive i rene ord. Hun har en slik stålkontroll på stemmen sin at hun uten problemer kan sidestilles fullt ut med sangerne i The Real Group (som altså sang i kirka torsdag kveld), og jeg nøler ikke med å si at hun faktisk overgår dem relativt lett rent musikalsk, siden hun ikke har det ringeste snev av den nesten på grensen til kaldt kalkulerte «skoleflinkheten» som var et (av få) ankepunkt for undertegnede hva angår The Real Groups opptreden på Hemnesberget dagen før.
Et eksempel på den litt mer avslappede holdningen til det hun gjør var tydelig i «Stardust» (for anledningen i bossatakt) hvor det viste seg etter at sangen var kommet godt i gang (med Roggen helt alene uten instrumenter) at Skomsvoll hadde gitt henne feil tone til å starte på. Men det var ikke et snev av panikk å spore, de bare smilte til hverandre og lo (lydløst), og med rett tone fra Meisfjord rodde hun seg uten problemer i land til korrekt toneart før de andre instrumentene kom inn. Dette ville faktisk ha vært vanskelig å i det hele tatt legge merke til hvis man ikke SÅ det foregå på scenen, og det var et utmerket eksempel på at det går an å være steinproff, «iskald» og leken samtidig, på mange måter Come Shines musikk i et nøtteskall.
Så kom en låt både jeg og andre tidligere har stusset på at ikke har vært i bandets reportoar, nemlig standardlåten de har oppkalt seg etter, «Come rain or come shine» av Harold Arlen og Johnny Mercer. Roggens tørre kommentar til det var at «Vi har ikke helt fått den til før nå», men det skal sies at de virkelig «fikk det til» her. Skomsvoll brukte papir mellom pianostrengene for å skape en skurrende bilyd her (kalt «preparert piano» på fagspråket, enda en samtidsmusikktrend (her fra etterkrigstida, lansert av John Cage) som jazzmusikere også har begynt å bruke), og etter blant annet en vokalisert (og tildels improvisert) duett mellom Roggen og bassist Meisfjord bygget bandet denne slow swing-låten sakte men sikkert opp til et nesten øredøvende dynamisk høydepunkt anført av trommeslager Mjåset Johansen, en mann som rett og slett bare utstråler ren spilleglede. Han var også tydelig fornøyd med sin innsats her!
Med «Ill be seeing you» roet dog stemningen seg helt ned, den absolutt «streiteste» låten i hele konserten gav et tiltrengt pusterom (med en strålende bassolo av Meisfjord) før den forrykende «offisielle» slutten på programmet kom med «Over the Rainbow», en låt de hadde allerede på sin første plate.
Her ligger Roggens stemme nok en gang nærmest og flyter rolig over et «hektisk» pianoakkompagnement, og for å si det litt klisjeaktig blir hun nesten som «stormens øye», den stille, ubevegelige flekken midt i et tilsynelatende (svært så velorganisert, da) kaos representert av nevnte piano og etter hvert også bass og trommer. Plutelig slår det helt over (via en fiks referanse til «Ukeslutt»-introen fra NRK radio), og en duett mellom Mjåset Johansen og Roggen tar form, bygget på en annen tradisjonsrik Come Shine-signaturlåt, George Gershwins «Fascinating Rhythm». Skomsvoll bokstavelig talt hopper etter hvert inn på pianoet med referanser til samme komponists «Rhapsody in Blue», før bandet og låta bare plutselig stopper med et «Takk for oss!» fra Roggen.
En øredøvende applaus blir publikums spontane reaksjon på dette, og et ekstranummer er nå den eneste naturlige avslutningen. Det blir «What a wonderful world» (mest kjent i Louis Armstrongs versjon), HELT «nede» med bare vokal og piano, bare noen små lyder fra Meisfjord som fikler forsiktig i flygelets øverste strenger og Johansen som har tatt frem et lite klokkespill bryter litt (og akkurat «nok») med det man kan «forvente» av en sånn låt.
Men DA var det slutt, og for både undertegnede og flere andre var dette HemnesJazz 2013 sitt desiderte høydepunkt. Foreløpig, kan man vel si på en tidlig fredagskveld.
