Frode Dal Fjeldavli var i fjor bosatt i Kongo. Ukentlig besøkte han Tjostolv Moland og Joshua French som satt i fengsel med dødsdom. Moland døde natt til søndag.
Vi publiserte denne saken på papir i november i fjor, i vår andre utgave. Saken har dessverre fått ny aktualitet etter at Tjostolv Moland døde.
Vi gjengir derfor saken i sin helhet på nett, artikkelforfatter er Frode Dal Fjeldavli.
Fengslet i 2009
Tjostolv Moland og Joshua French har siden mai 2009 vært fengslet i Kongo. Det siste året har jeg ukentlig besøkt de to dødsdømte nordmennene og blitt kjent med både dem og fengslet på en måte som sjelden kommer fram i media.
Militærpoliti bevæpnet med automatvåpen og olme blikk møter meg i det jeg går ut av bilen. Så snart jeg har forklart ærendet mitt og gjort det klart at jeg ikke er en tilfeldig hvit som har kjørt seg vill gir soldatene opp den truende mottakelsen og prøver seg heller på et smil mens de ydmykt ber om noen franc til bussen hjem, øl eller andre gode formål.
Forespørslene om penger blir smilende avslått på løpende bånd mens jeg trykker hender og hilser på de mange vaktene ved de forskjellige sjekkpostene, som har lite annet for seg enn nettopp å presse besøkende for penger. Kombinasjonen av å være hvit og fast besøkende, samt en noe påtatt verdensvant mine, gjør at jeg raskt kommer forbi vaktene og inn i den store åpne fengselsgården hvor en gruppe advokater og dommere er i ferd med å forberede en utendørs rettsak. Dessverre er det beskrivende for det kongolesiske rettssystemet at advokatene og dommernes dresser er mer verdt enn utdannelsen deres. I et land hvor utdanningssystemet har ligget brakk i flere tiår er universitetsgrader mer et spørsmål om man har penger til å kjøpe diplomen enn om man har vilje eller evne til å studere.
Brutale krigsforbrytere
Det er vanskelig å tro det når man er der, men Prison Militaire Ndolo er et kongolesisk mønsterfengsel, finansiert av Nederland og åpnet for bare et års tid siden. Kontrastene til norske fengsler er for store til at det er mulig å sammenligne overhodet. Her er kakkerlakker i tusenvis, sprukne murvegger, grøfter fulle av kloakk og sølevann, regelmessige brudd i forsyningen av strøm og vann og på den lille cella hvor Moland og French er innelåst 16 timer i døgnet kommer temperaturen sjelden under 30 grader på dager med sol.
Grønnsakshagen i fengselsgården ser riktignok forlokkende ut, helt til du blir klar over at salaten gjødsles når latrinene fra de sykdomsbefengte fangene tømmes. Om man så hadde vasket salaten i nordnorsk hjemmebrent ville jeg ikke rørt den.
Det verste er likevel ikke de materielle forholdene, men menneskene i fengslet. I skyggen langs veggene sitter fanger i blå overaller og skuler mistenksomt på meg idet jeg paserer dem. Mange av dem er tydelige syke eller preget av tidligere sykdommmer. De færreste innsatte har noen forståelse for hygiene. I mangel på toalettpapir bruker de hendene, smører avføring på doveggen og til kvelds vasker de ansiktet i samme vanntønne som de vasker hendene i etter dobesøk. Da sier det seg selv at det florerer med sykdommer og kakkerlakker.
Det aller verste er likevel forbrytelsene noen av de innsatte har stått bak. Ved siste besøk satt jeg ved siden av den nærmeste medarbeideren til Thomas Lubanga, som tidligere i år ble den første til å bli dømt av Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. Lubanga ble dømt for utstrakt rekruttering av barnesoldater, men militsen hans er også anklaget for å stå bak massakre, massevoldtekter og tortur. Kongo har vært årsted for de mest grusomme krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd de senere år, og i militærfengslet møter man noen av de verste krigsforbryterne.
Ustabile vakter
Med så brutale innsatte burde man kanskje være glad for at der er mange vakter rundt, men dessverre kan vaktene være vel så uberegnlige som de innsatte. Vaktene er regelmessig berusede eller narkotikapåvirkede og ved en anledning fikk jeg selv se hvor ustabile de kan være da de endte opp i et masseslagsmål inne på besøksrommet – seg imellom! Etter å ha sett hvordan de banket en kollega i fullt dagslys foran fire europeiske besøkende tør jeg ikke tenke på hva slags behandling fangene får når det ikke er vitner til stede. Også Moland og French har fortalt om fysisk mishandling den første perioden i fengslet.
Bortsett fra den sedvanlige tiggingen opptrer vaktene korrekte overfor meg. Jeg er likevel glad for å være på godfot med fengselsdirektøren for dette er Kongo og alt kan skje.
Sterke overlevelsesevner
Denne helvetes forgård er så ille at det for de fleste nordmenn er vanskelig å forestille seg. For Tjostolv Moland (31) og Joshua French (30) har dette vært den daglige virkeligheten i mer enn tre og et halv år, og til tider har situasjonen vært mye verre enn den er nå.
Det er derfor imponerende, og nesten uvirkelig, at når jeg kommer på besøk kan vi sitte og diskutere felles kjente hjemmefra og hvor mye sau det er på veien over Korgfjellet. Etter å ha vært rammet av alvorlig sykdom på grunn av de umenneskelige forholdene før og under rettssaken, har de klart å holde seg ved god fysisk og psykisk helse de siste par årene. På tross av usikkerheten, mistankene og elendigheten klarer de å holde motet oppe, å spise sunt, trene, lese og ha faste rutiner som hjelper til med å holde dem fysisk og psykiske friske.
Saken er spektakulær, to eksmilitære nordmenn dømt til døden for blant annet drap og spionasje i Afrikas indre. Både saken i seg selv og mediedekningen har gjort at de færreste klarer å identifisere seg med dem. For nordmenn flest framstår Moland og French like fjernt som Tony Soprano og Dirty Harry. Når jeg derimot er i fengslet, møter jeg Tjostolf og Joshua; to unge nordmenn som aldri har søkt etter eller ønsket berømmelse, som har opplved et medietrykk som kunne fått selv Jens og Jonas til å rygge, som har blitt mishandlet, dømt til døden og stuvet vekk under de verst tenkelige forhold.
To nordmenn med bekymrede foreldre, søsken og samboere. To menn tidlig i 30-årene med framtidsplaner, håp og optimisme, men som sitter på dødscelle i et fremmed land uten å vite når eller om de slipper ut.
Sensasjonspreget media
Som journalist er det alltid fristende å ta litt ekstra i og bruke de mest saftige beskrivelser for å gjøre en artikkel så spennende som mulig. I en sak som involverer drap, spionasje, storpolitikk og norske fanger i Afrika er dette både fristende og lett. Det er nok også litt av forklaringen på at de to unge mennene jeg har blitt kjent med på mange måter skiller seg fram dem jeg leser om i media. I tillegg er det ikke til å komme unna at de fleste journalistene i riksmediene har ganske annerledes interesser enn to bygdegutter som er interessert i friluftsliv, forsvaret og Afrika. Det er liten tvil om at både media og norske myndigheter ville ha fulgt saken på en ganske annen måte hvis de hadde vært to dresskledde, universitetsutdannede bygutter.
Naive Norge?
Hva som egentlig skjedde på landeveien øst for Kisangani den skjebnesvangre kvelden i mai 2009 er det bare Moland og French som vet. Vi andre vet er at de ble dømt i en farse av en rettssak med beviser og påstander som var så ville at de faller på sin egen urimlighet. De ble dømt til døden av en militærrett som er så korrupt at selv opposisjonsleder Vital Kamerhe uttalte at de ikke har et rettferdig rettssystem i Kongo da han var i Norge forrige uke. Både politisk ustabilitet og forholdene i fengslet innebærer at de to dødsdømte nordmennene er i livsfare, selv om dagens regime i Kongo ikke har henrettet noen på flere år.
Norske myndigheter har helt siden Moland og French ble arrestert i mai 2009 jobbet for å få dem ut av landet. Tre og et halvt år senere sitter de nå på dødscelle, mens Jens Stoltenberg fortsatt venter på svar på brevet han sendte president Joseph Kabila for mer enn et halvt år siden. Slik går det når norske myndigheter forsøker å følge vanlige diplomatiske spilleregler i en av verdens mest lovløse og mislykkede stater.
I Norge er det uforståelig, men i Kongo oppfattes oppmerksomheten fra norske myndigheter og norske medier som et bevis på at Moland og French faktisk var norske spioner. Når Norge da betingelsesløst har slettet Kongos statsgjeld og gitt flere hundre millioner i bistand (178,4 millioner i 2011, ifølge Norad), så oppfattes dette som en erkjennelse av skyld. En kongoleser med kjennskap til saken sa rett ut at selvfølgelig driver Norge med spionasje i Kongo, hvorfor ville de ellers gi flere titalls millioner dollar i bistand hvert år.
Jeg er fullstendig klar over at slike logiske brister og konspirasjonsteorier er uforståelige for folk i Norge. For oss som bor her er imidlertid dette en virkelighet vi må forholde oss til. Tjostolv Moland og Joshua French mer enn noen andre.
