Soving på tog, såkalt «tog for seng», i likhet med buss for tog, fungerer for mange. Å bruke en togtur til å sove seg klar til det som venter en i den andre enden av reisen, er jo intet annet enn praktisk og genialt. Ikke alle foretrekker praktisk og genialt. Noen foretrekker å live-streame for eksempel fransk-/norske dramaer som utspiller seg i nabosetet.
En velkjent lyd tar i bruk sin vetorett før 05, alarmen får to sovende til å vri seg og åpne øynene, natten har ikke fått utspilt hele sitt register enda, men det er tid for tog. Ingen slumring. Rykter sier at man kan sove videre på toget. Det er tid for å teste om teorien «tog for seng» fungerer i praksis.
Stillhet og mørke er det første som møter oss på toget. Et tidsriktig halvbooket tog til Bodø. Vi to som kommer fra samme kohort plasserer de halvvåkne kroppene i to seter ved siden av hverandre, og dermed blir de to setene over gangen stående tomme. Noen av oss innehar egenskaper som togsoveevner. Andre starter tanke-spinneriet. Navn nevnes ikke.
Do you have a picture of your Lady?
Ro i vognen. Kanskje alle kan sove litt? Inkludert tanke-spinneføreren?
Alarm… Noen skal våkne. Klokken er 06.00. Vedkommende sover tungt, så før alarmen slås av, er antakelig alle i vognen våkne. Inkludert henne under det rosa pleddet foran oss, som tidligere lignet en komatøs forpuppet sommerfugllarve.
Ved første stoppested kommer det en distinkt røyklukt inn i vognen. Den borer seg inn i nesen min, inn i sjelen min faktisk! Det er i alle fall en tanke som slår meg. Mulig litt overdreven.
Lukten har med seg to engelsktalende. En med fransk-aksent, og en med norsk-aksent. De synes ikke ro er en selvfølge når man kommer inn i de forpuppedes vogn. Småprat er veldig innafor. Litt høyt. De setter seg også i dobbeltsete.
– Samme kohort, tenker jeg.
Nye forsøk på å sove litt. Legger den lange jakken min over lårene, forpupping er kanskje greia? Får låne hånd av setekameraten min, den er varm og god. Ro.
– Do you have a picture of your Lady?
– Yes
– Can I see it?
– No. Why?
Konklusjonen om samme kohort slår sprekker.
– Why not?
Stillhet.
– You have shown me all the others!?
Mumling på franskengelsk går utenfor min hørselsrekkevidde. Ingen bilder vises frem.
Misnøyen legger seg som en ropende stillhet i vognen. Det ene beinet hans gynges, tydelig stresset, opp og ned. Rask frekvens. Armene korses over brystet. Ferdig snakka.
Ny konklusjon om kohorten over gata: muligens ikke en offentlig kohort på verdensbasis.
Grantrær suser forbi togvognen. Mørket jages av lyset. Morgenen baner seg vei, og natten skal få hvile. Sommerfugllarven har også alarm, men er ikke klar for sommerfugl-stadiet enda. Slår av lyden, og gjenforpupper seg rutinert.
Misnøyekohorten er stille. Kvinnen lener seg demonstrativt mot vinduet. Bort fra sixpencen og den lite medelsomme franskengelsken.
Nytt forsøk på å blunde litt… Tømmer tankerommet i toppetasjen på meditasjonsvis. Fokus på pust. Være. Ro.
– Kanskje dette funker? Faen, det var jo også en tanke. Hva er klokka nå? Kanskje jeg må skrive ned noen av tankene, det bruker å funke! Men hvilke tanker da? Det har jo vært så mange! Nei, sove litt først.
Ny tømmeprosess, nytt forsøk.
Må nyse. Gjør man det på tog nå til dags? Blir jeg eventuelt kastet av? Jeg som ikke har evne til å nyse stille, kjenner på litt redsel. Nysen kommer. Og enda en, men til min egen forbauselse bare 3.0 på Richters skala! Min sovende kompanjong våkner ikke HELT engang. Indre applaus til meg!
Telefonen må opp, det må noteres. Og kanskje jeg skal slå av min egen alarm, den som ventes klokken 07.00. Eller kanskje jeg skal la den ringe? Sånn for å føle meg som en i flokken?
Sixpence sover. Snurt-ved-vinduet, retter litt på seg, bøyer seg frem og ser granskende på meg. Jeg titter tilbake, sender et forsiktig smil. Hun setter seg raskt tilbake i setet uten å fortrekke en mine. Okei, for tidlig for smil, tenker jeg. Lukker øynene, men kommer på at jeg ikke har slått av alarmen enda. Fullfører. Vet at han som klokelig sa jeg burde gjøre det, for å unngå å bli sittende og tenke på den alarmen, har rett. Han kjenner meg. Nytt hvileforsøk.
Hva med den noteringa? Jeg gir etter for toppetasjens mas. Opp med digital notisblokk. Det er jo morgen. Har jeg stått opp, så har jeg stått opp! Smiler ved tanken om at sovedyret ved min side alltid sier «kan sove når jeg blir gammel».
Det nyses i setet foran meg. Jeg trekker et fornøyd smil, på kanten av fnising. Tipper han kjente litt redsel han også! Men ingen av oss har fått tilsnakk, eller utdelt munnbind.
Dott i ørene. Saltfjellet sover enda. Stille i vognen…
Kohorten til venstre har ingen anelse om at de er hovedleverandør til mine tanker. Jeg føler meg som en liten snik. En fornøyd en, faktisk, men har jeg da altså blitt en som stikker nesa mi nysgjerrig inn i andres saker? Klarer ikke helt å identifisere meg med den tanken, men lager meg et «alibi» om at det er innafor når jeg ikke får sove. Jeg plager jo ingen, underholder bare meg selv i stedet for å vekke min sovende mann.
Hun vrir seg i setet, reiser seg litt og snur seg bak for å ta ned jakken sin, folder den ut over beina og smetter armene inn under den. Hun har forpupping som mål, bestemmer jeg meg for. Sixpence våkner med et rykk, av bevegelsen ved siden av seg. Hun spør om han vil ha sin jakke. Han svarer kort og brått: «NO». Ingen utsikter for fredsavtale der enda, nei!
Klokken nærmer seg åtte. Sommerfugllarven begynner å røre på seg. Hun er klar til å bre sine vinger. Sakte kommer to armer frem, strekkes, og det rosa pleddet faller som et skall ned på setet, avdekker en matchende rosa høyhalset genser. Håret bres ut, her skjer det saker!! En gammelrosa (er det noe som heter det, fortsatt, eller var det i attenhundreogbrødmangel?)
jakke tas ned fra knaggen. Her rår ikke tilfeldighetene. Det må være en ton-i-ton-sommerfuglart hun hører til. Hun reiser seg på to, og tar seg en spasertur ut av vognen.
Røkland stasjon. Toget stopper, og motorduren likeså. Den avløses imidlertid av snorking noen rader foran oss. Her er flere med togsovekompetanse!
Den kalde krigen over gata våkner også til liv. Sovedyret ved min side har våknet for en stund siden, og har blitt påtvunget mine tanker. Han dytter forsiktig i meg for at jeg skal få med meg neste kapittel. Tilsynelatende helt ut av det blå leverer sixpence en klem til Snurt-ved-vinduet. Den tyngende stemningen forsvinner som dugg for sola. Hun tar smilende i mot. De veksler noen ord. Litt forbauset registrerer jeg at det nå er på norsk.
–Vil du ha kaffe? Skal vi gå å få oss kaffe? Han reiser seg, snur seg så mot henne, bøyer seg mot henne og serverer et kyss! Jeg holder pusten…
– I alle dager!!??, ropes det lydløst inni meg. Gazastripen har med ett forvandlet seg til Lyckliga gatan.
De går en tur, og kommer glade tilbake. Latter og fornøyd prat. Snakker vi morgengretten, og at blunden som de fikk, nå har resultert ikke bare i fredsavtale, men også lykkelig samhold? Definitivt en kohort, men kanskje ikke av den man hører oftest om, eller de som er foretrukket av etisk råd.
Han kler på seg jakken, og det ser ut til at de tar farvel.
–NESTE STASJON, FAUSKE. Lyder det over høyttaleren.
Hun sitter igjen alene. Armene innunder et sjal. Hodet litt hengende, med blikket ut av vinduet. Lengselsfullt, tenker jeg. Hun lukker øynene, flytter en hånd opp til munnen, puster litt tungt. Ser ut, og lukker dem igjen. En tanke om at toget skulle hatt tenkebobler, slår meg. Jeg er vitne til et kjærlighetsfylt kohort-drama, sitter på første rad, og nå aner jeg ikke hva som er greia! Kanskje får jeg aldri vite det heller!
I didn’t ask about that, I asked if you like her!
Toget ruller videre. Hun lener hodet til en side. Hun er vakker. 50+ vurderer jeg henne som. Idet jeg kjenner et stikk av empati til denne forlatte kvinnen, vips! Han er tilbake! Med kaffe til henne! Jeg konkluderer med at jeg var litt snar på konklusjonen om avskjed, det burde jo ikke komme som en overraskelse, kaffe var jo siste overskrift… Men jeg er fornøyd med at Fauske ikke var siste kapittel. Motorduren overdøver samtalen, men den er lystig, og hun ler. Han smiler.
De snakker om at de ikke snakker så mye sammen. Meta-kommunikasjon på gebrokken engelsk! Først er de enige om at han ikke sier så mye. Så legger hun til at hun heller ikke sier så mye når de er sammen.
Tunnel. Dott i ørene.
Sommerfuglen foran dem er i full utvikling, håret slås ut på nytt, og i runde bevegelser fanges det i en ny, stram hestehale. Hun pakker tingene sine, prøver å hente ned baggen sin fra hattehylla. Den sitter fast.
– You want help?, sier Sixpence. Men sommerfuglen har ikke slått på lyden enda, så hun reagerer ikke, tråkker i setet med en fot, rykker litt i baggen, og lykkes med å få den ned. Baggen har farger i burgunder, orange og lys rosa. Som sagt, ingen tilfeldigheter!
Sixpence lener seg mot sin kohort, solen skinner inn gjennom ruta og treffer dem. «Fransk romantisk drama», tenker jeg.
Sovedyret mitt har, samtidig som larven ble en sommerfugl, forvandlet seg til Nordland sau og geit, i egen høye person. Pc på fanget. Notatbok og penn. En arbeidshest som alltid, bare at i dag er fjøsen, sauene, høylandsfeet og traktoren byttet ut med PowerPoint-presentasjon, penn og papir. Imens jeg beundrer ham, oppdager jeg at det franske dramaet ikke er over. Jeg har ikke vært påkoblet, og innser at jeg har gått glipp av noe viktig. Jeg spisser ørene så godt det lar seg gjøre under det nå alt for lange håret, med støydempende krøller, uten å avsløre meg selv.
– I didn’t ask about that, I asked if you like her!, sier hun litt anstrengt og høyt. Han snur seg bort fra henne. Ser rett frem, snurper sammen munnen, og rister sakte på hodet. Stillhet. Gazastripen er igjen et faktum. Ikke engang morgensolen bidrar til romantikk lenger! Han drikker av kaffen, mens han tygger tyggegummi og ser tomt ut i luften foran seg. Dette er jo mer enn jeg kunne ønsket meg av underholdning på en togtur!!
Den, for en barnehagepedagog, så velkjente lyden fargeblyanter-på-gulvet, brer seg i vognen… Resten av vognen er også i oppvåkning.
Solen har overraskende nok tint opp den kalde krigen på nytt. Det deles ut kyss! Bemerkelsesverdig hurtige skifter i nabogata. Jeg klarer jo ikke å henge med, selv på første rad! Takknemlighet over at det ikke er mitt drama, fyller meg. Sau og geit er mer forutsigbart. Både dyrene, og foreningen. Og mannen.
Foreningen gjør meg oppmerksom på landskapet. Tverlandet nå. Stilige fjell. Og pedagogen gjenkjenner et som en bursdagskrone… Miljøskadd, kanskje?
Sommerfuglen er litt lei, hun vil ut å fly! Lager grimaser, sukker og kobler vingene sammen foran brystet. Urolig. Vi nærmer oss neste stasjon, og hun reiser seg, slenger en burgunderrød sekk på ryggen. Selvfølgelig. Det er Mørkved som skal få nye farger. Så passende. Det kan nok trenges.
Vi nærmer oss endestasjonen i Bodø. Jeg må innfinne meg med at det er siste kapittel i det franske dramaet.
Sixpence og dama kler på seg, han har et lite, fransk innbiller jeg meg, bomullsskjerf med mønster, i halsen, mørke briller, og en stilren skulderveske han nå kler på seg.
Jeg bøyer meg ned for å finne skoene jeg har sparket av meg, og idet jeg vender hodet til side for å ikke deise den lange, nybakte, nysgjerrig-nesa mi i stolen foran meg, møter jeg blikket til dama over gata. Hun smiler til meg, og jeg smiler tilbake. Morgengretten var nok svaret, hun trengte bare å forpuppe seg og hvile litt til, før det var dags for smil. Det slår meg at han hoppet over puppestadiet, og at det nok er svaret på at han trengte enda litt mer tid. De reiser seg og går mot utgangsdøren. Jeg klarer ikke motstå impulsen om å følge etter til samme utgang, og sleper med meg 2-meter Sau og geit. Jeg må få en avslutning på dette!
Ute på perrongen flakker blikket mitt fort for å lokalisere fredskohorten inne i folkelarven som er i bevegelse. De går side ved side, snakker ikke sammen, men har retning mot toget som skal sørover.
– Hva om de bare skal ta toget sørover igjen nå!?, fniser jeg opp til 2meteren min. Han ler av meg.
Vi tusler noen meter bak dem, og gjennom stasjonsbygningen. Så skiller våre veier seg. De går mot en taxi sammen, mens vi tusler mot Bodø sentrum, hånd i hånd. Solen bader den vindfulle byen, gjør den klar for en ny dag. Vinden sveiper bort det som måtte være igjen av søvn i øynene våre. Jeg skal øve tålmodighet og byliv, mens han er på møte. Han peker ut en kafé han vet er åpen, hvor jeg kan begynne dagen med litt kaffe. Så skiller vi også lag, men det er bare for en stund, i motsetning til det franske dramaet, som nå har mistet sin eneste iherdige tilskuer for alltid.
Med kaffe i koppen setter jeg meg på vindusplass, og oppdager at det er en hel vegg med geriljabroderier foran meg. Jeg ler for meg selv mens jeg leser, og er fornøyd med at det er få i lokalet, når jeg hører lyden av egen latter. Jeg tenker at blant disse kan slutten på det franske dramaet ligge. «Livet har landet med smørsia opp»?, «Det e nu det må skje, det e nu vi e te»?, eller «Nemesis har plana ingen andre kjenne te»?, eventuelt «ut å græv et passe høl»…?
For første gang kan jeg slå meg til ro med en åpen slutt i et drama, og kommer på klistremerker på togsetet foran meg. «Prøv vår digitale meny». Jeg kom aldri så langt, fordi det ekte livet tok all min oppmerksomhet. Mulig med litt ekstra fantasi. Jeg lener meg tilbake for å øve på å ta det med ro. Eller øve på å øve på å ta det med ro. Livet mitt har i alle fall landa med smørsida opp.