TILBAKEBLIKK: Det er sommer. Og det noe så fryktelig. 30 varmegrader, full sol, skyfritt og ikke et vindpust. På det som må være sommerens varmeste dag er det bare en ting som gjelder; oppsøke skygge eller finne kulde. Eventuelt dra opp i høyden. Hva med Rabothytta?
I påsken fylte Gislaug Hatten 90 år. Hun er ei dame som er kjent for god, ja hun er generelt godt kjent for god og mye oppvartning. I forbindelse med den store dagen bestemte barna hennes seg for at nå måtte de virkelig slå på stortromma når det gjaldt bursdagsgave. Hva som foregikk i kulissene og hvilke forslag som ble brakt frem vet få, men det endte opp med en ganske så sprek bursdagsgave til en 90 åring. Helikoptertur, ikke bare for henne, men hele søskenflokken inkludert, Gislaug Hatten, Harald Brygfjell, Jorun Grini og Kirsten Stølan. Helikoptertur opp Leirskardalen og opp mot Okstindan. Da gaven ble annonsert kunne man høre både jubel, latter, gråt og fortvilelse. Noen ble så fortvilte over gaven at de forsøkte ivrig å kvele gleden, med 90 åringen bet ikke på. Hun bare lo.
Avreise
All planlegging ble håndtert av barna. Etter hvert begynte brikkene å falle på plass. Det viste seg at Hemnes turistforening hadde engasjert et helikopter for oppdrag, der de skulle frakte last opp og ned fra Rabothytta. I den forbindelse ble det til slik at vi fikk være med helikopteret, fra Rana til Rabothytta.
– Kan du fly helikopter, du er jo bare rene konfirmanten? Sier Gislaug til stor latter da piloten introduserer seg.
– Ja tro det eller ei, men jeg har kjørt helikopter i så mange år at jeg føler meg tryggere i lufta enn jeg gjør på bakken i en bil. Pilotenes ord skaper momentant trygghet i rekkene.
Sikkerhetskontroll gjennomføres. Vi får instrukser om setebelter, radio etc. Ingen av oss, foruten om Harald Brygfjell, har vært i et helikopter før. Fra hans lange tid i Forsvaret har han god erfaring med slike farkoster. På et tidspunkt overtok Harald hele sikkerhetskontrollen av setebelter, til stor begeistring fra piloten.
Mot Rabothytta
Motoren starter opp og vi er i luften. Før vi rekker å summe oss flyr vi over Mo. Retningssansen treffer på noen utfordringer her oppe i høyden, men piloten kommer oss raskt til unnsetning.
– Nå flyr vi over Vatnadalen. Og rett over fjellet der framme så kommer vi til Bjerkadalen og Bjurbekkdalen helt øverst.
Vi flyr i et slik tempo at man må være rask i hodet for å registrere og filtrere alle inntrykk. Planen om alle bildene som skulle tas legges bort. Vi har nok med å se, og oppleve.
– Der er Lille Målvatn, ja og der er Store Målvatn, skyter undertegnede inn. Bare for å stadfeste at retningssansen er stabilisert.
Kjennsvatnet og Okstindan ser vi i øst. Rett fram ser vi Stolpfjellet balansere litt høyere enn Grønnfjellet. Vi nærmer oss Leirskardalen nå. Piloten flyr så og si rett inn i Grønnfjellet. Det føles som om vi sneier kanten og hopper inn i Leirskardalen. Sanseinntrykkene går løpsk og vi registrer kjapt at rett under oss har vi Gulrikktjønnen, og før vi vet ordet av det svever vi over Finnbakken. Det er total stillheten i forsamlingen.
Velkomstkomiteen
I det vi lander ved Rabothytta står Svein Arne Brygfjeld, Rabothyttas far, og ønsker oss velkommen. Vi får beskjed om at kaffen er klar og at vaflene er ferdigstekte. Han forteller oss litt om områder og hvor flott det var at vi fikk til denne turen. I bakgrunnen står det folk å speider og ser på oss. Noen tar bilder. Vi føler oss med ett som kjendiser et lite øyeblikk.
Det er fortsatt varmt og sola står på, men det føles likevel mer avkjølende her oppe i høyden. Vi spaserer rundt, tar bilder nyter utsikten ei stund, før vi kjenner behovet for vafler skyte inn.
Inne i «hytta» står en av de mange dyktige hytteverter og ønsker oss velkommen. Han forteller litt om hytta, området og om hvor givende det er å få være vertskap på ei slik turisthytte.
Piloten får ikke kaffepause. Han er på jobb.
Gruppebilde
Etter at vi har spist og drukket mengder med kaffe beveger vi oss ut igjen. Det er en del folk her oppe. Vi får fortalt at det var én ledig sengeplass i natt. Og vi ser ikke en eneste hemnesværing, alle er tilreisende. De sier oss noe om hvor attraktiv denne hytta, ja forøvrig kommunen vår er.
Ute går vi rundt på området, tar bilder i alle himmelretninger, forsøker å samle flokken til felles gruppebilde, noe som alle som har vært med på før vet kan bli en utfordring. Men vi samler oss til slutt, huker tak i en tilfeldig turist, gir han en kjapp veiledning på bruk av de tre kamera han må bruke, og vi smiler i vei.
I det fjerne hører vi brummingen fra helikopteret nærme seg Rabothytta. Alle hoder ser opp mot himmelen, i ren refleks. Piloten lander stødig, og Svein Arne dukker opp fra intet, geleider oss tilbake til helikopteret og piloten.
– Nei no må du får deg litt kaffe og ein matbit, kommer det momentant fra Gislaug.
– Ja det må bare bli med vafler da, jeg drikker ikke kaffe.
– Hva? Hvordan klarer du å styre helikopteret da, kommer det fra Kirsten. Piloten får nok en gang gjennomgå.
– Er dette granitt, sier Jorun, i det hun holder opp en stein hun viser til Svein Arne.
– Ta den med deg hjem, og si at det er granitt, ingen kan motsi det. Det går jeg god for.
Etter ny gjentakelse av sikkerhetsrutiner er vi klare til hjemturen. Piloten har vært bortom Gislaug og spurt om det var noe spesielt hun ønsker å se på turen, så kunne han legge om rute etter det.
På vei hjem
Hjemturen ble spektakulær. Vi flyr i god høyde ut av Leirbotnet, men i det vi nærmer oss Tverråga, senker piloten helikopteret betraktelig. Det er som om vi skal gå ned for landing. Men vi er tydeligvis noen gode meter over bakkeplan. Vi kjører i rolig fart ned dalen. Vi passerer, Innereng, Fjelldal, Trettbakken, Gosen, Finnbakken, Skjeftmoen, Sandmoen, vi ser Skredsletta til venstre, Vollen, Leirskardet eller Jamtjorden, vi ser Storenget og Skogstad.
– No e vi der straks. Rett over den haugen der, så, ja der e det, hørtes det på sambandet.
– E det der, det kvite huset?
– Ja der er det, Sanna, hører vi Jorun bekrefte.
Sanna er barndomsheimen til disse fire søsknene. Jorun er nå eier av huset, og hun og hennes familie har dette som feriehus. Piloten legger helikopteret i noe som føles som nøyaktig 35 graders vinkel, ca 50 meter fra hustaket, kjører i sirkel rundt Sanna tre ganger. Det føles som om det går i slow motion. Akkurat som i en karusell blir vi plutselig dratt ut av posisjon, og retningen endrer seg. Framfor oss ser vi bare skog. Og det ser bratt ut. Vi kjører rett opp fra Meland og opp mot Grønnfjellet. Etter litt skimter vi en vei, og vi ser noen vann.
– Der e han Eivind Leirskar komme seg på hytta, sier Harald, i det vi ser en firehjuling stå parkert ikke så langt fra Gulrikktjønnen.
Vi skyter nok en gang fart over Grønnfjellet, og kastes nesten over til Store Målvatn. Før vi vet ordet av det så har vi landet på Røssvoll.
– Ha eg kun ha jedd deg 20 roser så sku du fått dæm tvert, kommer det fra en rørt Gislaug i det vi tar farvel med piloten.
Tilbake i bilen har temperaturen her steget noen ekstrem hakk, og air condition må på for fullt. Men ingen reagerer på det. Inntrykkene bearbeides. Alle kommer med lovord om hvor flott en tur det var. Undertegnede hadde tre oppdrag på turen. Være guide, journalist og sykepleier. På papiret er det noen år aldersforskjell mellom oss, men det føltes som om vi var en ungdomsgjeng på tur. Eller så følte de at jeg var med på et pensjonisttreff. Flott tur ble det, uavhengig av mental og fysisk alder.