Ole-Henrik Bjørkmo Lifjell er både samisk og homofil, to ting som kan være utfordrende å forholde seg til i den usikre ungdomstiden. Nå skal han holde foredrag om nettopp det å vokse opp som skeiv same i Hemnes.
– Kan du fortelle om din bakgrunn?
– Jeg har etter videregående studert dans. Etter det har mitt engasjement for det samiske blitt min yrkesvei. Jeg er leder for ungdomsutvalget på sametinget, og sitter i tillegg i flere referansegrupper samt råd, der jeg er ressursperson enten som samisk eller skeiv (eller begge). I tillegg til dette jobber jeg 80% som prosjektkoordinator for Mental Helse Ungdom i et prosjekt som omhandler psykisk helse blant samisk ungdom. Jobber i tillegg med flere kreative prosjekt som inneholder enten sang, joik, dans eller en kombinasjon av flere.
– Du er sterkt engasjert i samiske rettigheter. Kan du fortelle om det du har gjort i den forbindelse, og hvorfor dette er så viktig for deg?
– Jeg har siden 2015 vært lidenskapelig interessert i samiske spørsmål. Dette engasjementet kom da regjeringen vedtok å fjerne støtten til sameskolen i Hattfjelldal, som jeg har gått på. Etter å ha vært engasjert og faktisk klart å få med sameskolen i det reviderte statsbudsjettet, så jeg at det å engasjere seg og kjempe for det man tror på, vil kunne gjøre en reell forskjell. Jeg har siden da vært på FNs hovedkvarter i New York to ganger, vært medforfatter i ei bok med andre unge urfolk fra verden over for å belyse de deler av våre samfunn som vi selv ser på som viktige og aktuelle. De siste to årene har jeg vært leder for Sametingets Ungdomspolitiske Utvalg (SUPU). Gjennom dette vervet har jeg jobbet mye med å bringe inn det samiske perspektivet hos flere beslutningstakere og politikere. Det er viktig for meg å fronte denne saken, fordi vi som samer enda ikke har ideelle forhold for å vokse og videreutvikle våre samfunn og få vekst innad på samme måte som den øvrige befolkningen har mulighet til. Våre interesser blir ofte nedprioritert og vi overkjøres til fordel for både industri, kapitalisme og storsamfunnets økonomiske og lite bærekraftige ønsker og «løsninger». Det er en problematikk som kan sammenlignes med de utfordringene mitt folk har vært under de siste 500 år. Noe som føles feil og urettferdig.
– Hvorfor er det viktig for deg å «stå fram»?
– Det er så viktig å stå frem som skeiv same fordi våre samiske samfunn behøver det. Vi som samer er påvirket av vestlige impulser og tankesett gjennom kolonisering og assimilering der kjønnsroller har blitt rigide og begrensende for oss. Det har gjort at våre samiske samfunn har blitt trangere og vanskeligere å leve i for de av oss som er skeive. Mange skeive samer velger derfor å flytte fra områdene de er født i, inkludert meg selv. Mange velger også å legge sin samiske identitet vekk, og dermed mister vi så mange dyrebare ressurser og personer i våre samfunn.
Det er jo også et poeng at utrolig mange skeive samer sliter psykisk. Å tilhøre to minoriteter i samfunnet kan være ekstremt sårbart og vondt. Man må ofte veksle mellom identiteter for å tilpasse seg kontekster – og får sjeldent være hele seg selv.
– Har du alltid vært så åpen?
– Jeg har nok alltid vært veldig, veldig åpen, men var ganske lenge veldig introvert og opptatt av å være anonym. Det kom til et punkt der jeg innså at det kun er meg selv som kan eie min sannhet og identitet, og det krever en åpenhet for å unngå baksnakk, konspirering og forutinntatthet.
– Jeg har vært utrolig heldig som har vokst opp med to foreldre som har ekstremt god rettferdighetssans og ikke minst er utrolige empatiske. I tillegg har de også lært meg viktigheten av å være seg sitt ansvar bevisst og stå opp for det man mener er rett – samtidig som man viser forståelse for at mennesker er forskjellige og har forskjellige meninger.
– Du har mistet din storebror som valgte å ta sitt liv. Hvordan har det påvirket deg?
– Det har påvirket meg på alle måter, og det gjør det også den dag i dag. Jeg mistet ikke bare en bror, men også store deler av meg selv. Tiden etter slet jeg naturligvis mye med depresjon, men også en stor angst. Jeg slet mye med en redsel for at flere nære av meg skulle gå bort – og jeg hadde irrasjonelle tanker om at jeg kom til å ende opp helt alene. Noe av det jeg tror reddet meg og min psykiske helse er nettopp åpenhet og engasjement. Jeg kom ganske tidlig med en konklusjon om at det livet jeg er tildelt er mitt, og at jeg selv i stor grad forvalter det. Det vil alltid være ting man ikke rår over, og det kan absolutt være skummelt og kjipt. Allikevel er det så mye man selv kan ta tak i.
– Du har tidligere opptrådt foran mange mennesker?
– Jeg sto på senen første gang som 5-åring. Det var et teaterstykke i regi av Åarjelsaemien teatere. Jeg tror det var en oppvisning i forbindelse med samenes nasjonaldag, 6. februar. Siden den gang har det å formidle og dele vært viktig for meg. Med joik, sang og dans får jeg uttrykke og formidle følelser på måter som ord ikke tillater.
– Det er et grunnleggende behov for meg å være kreativ og skape flere nyanser enn det jeg klarer å få frem gjennom dialog. Ofte er det jo sånn at ord må planlegges, settes i en kontekst og knyttes opp mot logikk og argumentasjon, mens i kunsten kan jeg slippe alt dette og la mine følelser rundt det definere hvordan resultatet blir. Jeg har utvilsomt mye på hjertet og har en trang til å dele, informere og skape flere arenaer der samiske perspektiver har en sentral rolle – det være seg kunst eller politikk. Det er jo ironisk og paradoksalt at jeg, som i utgangspunktet er en veldig sjenert og introvert person, skal ha et så stort behov for å ta plass og dele foran mange folk. Jeg ønsker å gjøre mer scenekunst, men jeg vil ikke ha kunsten på en sånn måte at jeg blir økonomisk avhengig av den. Da vil den både bli lite autentisk, og ikke minst bli kommersiell.
– Ser du for deg ei fremtid her i Hemnes?
– Jeg tror det vil avhenge av hva min yrkesvei blir i livet først og fremst, om det er plass for det jeg ønsker å gjøre i kommunen. Det er så mange fine ting og flotte mennesker her i kommunen som absolutt gjør det attraktivt å skulle flytte hjem. Hvis jeg noen gang får barn kan jeg egentlig ikke tenke meg et bedre sted å vokse opp enn i Bleikvasslia.
– Det ryktes at du nylig har vært på sydentur sammen med din gamle bestemor?
– Først og fremst så er ikke bestemor gammel, synes jeg. Hun er utrolig sporty og ungdomslig – kanskje mer enn mine foreldre til og med. Jeg har jo så og si vokst opp hos bestemor Anna og bestefar Anton i Bjerkadalen, og har et utrolig godt forhold til dem – det har jeg hatt hele livet. Noe av det vanskeligste med å bo i Oslo er at jeg får alt for lite tid sammen med dem. Bestemor er en av mine største forbilder og inspirasjonskilder i livet, og jeg tenker på alle de turene hun har tatt meg med på gjennom årenes løp. Vi har ganske lenge snakket om å dra på sydentur sammen, og jeg følte det var på tide at jeg nå tok bestemor med på tur.
OLE-HENRIK OM HEMNES
– Hva er det beste med Hemnes?
– Det beste med Hemnes er nok utvilsomt naturen vi har her. Jeg oppdager stadig nye perler av fjell og turområder som har gitt meg flotte opplevelser.
– Hvilken person fra Hemnes fortjener en stor bukett blomster? Hvorfor?
– Det finnes så enormt mange ildsjeler i denne kommunen som imponerer meg kraftig og som skulle fått lønn for arbeidet de gjør først og fremst – det hadde ikke vært en like god kommune uten all den dugnaden som legges ned. Bleikvassli Idrettslag har gjort og gjør en uvurderlig viktig jobb for bygda og fortjener utvilsomt blomster og mer!
– Du får endre en ting i Hemnes, hva?
– Hemnes er en samisk kommune. Dette skulle jeg gjerne sett komme fram ved flere anledninger, og kanskje helst i det hverdagslige. Jeg opplever at kommunen er veldig stolt av det samiske i forbindelse med Klemetspelet for eksempel, noe som jo er veldig bra, men jeg skulle gjerne sett det i flere hverdagslige kontekster.
– Smul sjø eller evig snø? Hvor er din favorittplass i Hemnes?
– Min favorittplass er utvilsomt Målvatnet.